Forever Young!

Neil Young
Orange Scene
Roskilde

Han starter med «Love And Only Love». Det lover godt. Den aldrende mann harver over sin gode, gamle «Old Black» som om han var i tjueårene igjen og regjerte Woodstock.

Referanse
Og det føles så riktig når han fortsetter med sitt punkepos «Hey Hey, My My (Into the Black)» og drar med seg fansen som oppdaget mannen etter at 90-tallets grungehelter begynte å sitere ham skamløst.

For det er med en viss grad av ærbødighet man vurderer denne legenden som har gitt oss så mye variert glede siden hine hårde dager og rockens trange fødsel.

Og man skjønner fort at Young har planer om framheve sitt elektriske jeg lørdag kveld og blåse ørevoksen ut av Roskilde-folket.

Vital
Han insisterer på å ta alle gitarsoloene selv, og de er mange! Men der hans jevnaldrende gjerne hevder sin rett til å fortsette til tross for visse geriatriske begrensninger, viser Young seg som en nyforelsket mester over sitt kjæreste instrument.

Fingrene løper som frie lam over strengene, og soloene varer lengre og lengre jo lenger ut i settet han kommer.

«Cinnamon Girl» og «Fucking Up» følger tonen som er satt, mens Dylan-coveren «All Along The Watchtower» avslutter den massive første delen av settet.

For Young er ingen kjiping og ønsker heldigvis å servere sine akustiske perler. Enda en cover, denne gang en som har fulgt ham lenge, «Oh Lonesome me», tar det hele ned.

Troverdighet
Før han setter seg bak sitt gamle orgel og river i gang «Oh Mother Earth» med en tekst som ingen andre er i nærheten av å tangere uten å framstå som klisjéryttere.

Men Young var med på å definere rocken som sådan og besitter således en troverdighet i sitt budskap som verken lar seg kopiere eller låne.

Så kommer de, tre på rappen, «The Needle and the Damage Done», «Heart of Gold» og «Old Man» fra mannens store klassiker, «Harvest» fra 1972.

Publikum synger så det ljomer over «Dyrskuepladsen». Helt til elgitaren tar grep igjen og overdøver det som er av sangstemmer blant de 50.000.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Beatles
Den fjorten og et halvt minutter lange «No Hidden Path» fra fjorårets album «Chrome Dreams II» får æren av å avslutte hovedsettet. Young drar den enda lenger ut i en lang jævel av en gitarsolo som føles så vital og ekte at man blir stående igjen å måpe når det hele er over.

Helt til han kommer inn igjen til ekstranummer og drar The Beatles’ «A Day In The Life» som om den skulle vært født på ny.

Oslo
Et par fulle dansker sto bak meg og ropte på «Rockin' in the free world» under hele konserten.

Kan hende var det flere som savnet den. At han ikke spilte låta gjorde likevel ingenting. Det finnes så mye gull å plukke fra Youngs katalog at fraværet av en og annen hit ikke betyr noe.

For kan hende spiller han den en annen gang. Som i Oslo Spektrum 11. august.

Det er bare å glede seg uansett hvilke låter denne mannen velger å levere fra seg.