Forever Young

Neil Young
Prairie Wind
Reprise/Warner

Denne platehøsten viser enda tydeligere at det er regelen snarere enn unntaket at artister nekter å gi seg. De har så mye på hjertet også i den fasen der andre velger å nyte sitt otium (og noen ganger også enda verre – etter sin død, men det må plateselskapene ta skylda for), og om ikke annet har de et stort behov for å resirkulere seg selv og sine gamle sanger.

At Neil Young er en av de mange som slett ikke akter å gi seg før han ligger pal, har vi for så vidt for lengst innsett og forsonet oss med, selv om det ikke akkurat har vært den jevneste kvaliteten på det han har levert i det siste.

Så fint da, at «Prairie Wind» er den beste skiva han har gitt ut siden «Harvest Moon». Den er ikke like konsekvent «nedpå» og sjelfullt rolig som denne, til det har den for mange country-, blues- og endog soultilløp.

Og tidvis er den også irriterende, kanskje av nettopp samme årsaker. Young tror han er morsom når han gnåler om Elvis i «He Was The King», han tror han er hypnotisk i det typisk Young-snirklete tittelsporet, og når han prediker erkekonservative amerikanske verdier og nok en gang kommer trekkende med 9/11, er han bare plagsom.

På den annen side – og dette er essensielt - albumets fem første låter, samt det sjelfulle sistesporet «When God Made Me», byr på Neil Young slik vi virkelig elsker det vindskeive, værbitte gamle trollet.

Med andre ord: Har du, i større eller mindre grad, en Young-fan innabords, er det godbiter her som likevel gjør dette til en nærmest påkrevet investering.