For noe rot, Rybak

Alexander Rybak
No Boundaries
Universal

Grand Prix-supervinner Alexander Rybak har spilt seg inn i mangt et ungt hjerte med iver, lyst og felespill. Det har ikke vært mulig å unnslippe låter som «Fairytale» og singelen «Oah» fra aktuelle «No Bounderies». Det finnes en klar nordisk appell for russisk og norsk folkemusikk blandet med pop. Tydeligvis.

Men det er ikke bare folkmusikk Rybak blander fiolinen sin borti på «No Bounderies». Uten grenser hoppes det fra det ene sjangeren til den andre, pompoøs pop, disco, rock, 90-talls kvasipunk, ballader og en disneyflørt på slutten. Om Boyzone, Blink182 og Andrew Lloyd Webber av en eller annen utrolig grunn startet et prosjekt sammen, kan man forestille seg at resultatet ville blitt noe slikt som «No Bounderies».

Dessverre er albumet gjennomført med minste motstands vei. Finnes det en velbrukt og godt utprøvd overgang, harmoni og til og medlodi, så brukes helst denne. Resultatet er at «No Bounderies» blir uunngåelig uoriginalt og pregløst, og aller verst: Uinteressant.

For man kan si mye om Alexander Rybak, men uinteressant er han ikke. Han er vel snarere en original og en underholder med et unikt forhold til både fans og rampelys. Da er det synd at noen ikke heller har satt grenser for Rybaks utfoldelse, og sørget for at musikerens beste egenskaper kom frem - og ikke bare entertainerens.