- For mye tristhet i norsk musikk
Rune Berg i Number Seven Deli går ikke av veien for småmelankolske popmelodier, men mener det kan bli for mye av det gode. - Det er for mange musikere som er altfor mye lei seg, sier han.
(SIDE2): Mandag kom Number Seven Deli med sin plate nummer to, «Seconds», som av side2s anmelder fikk terningkast seks - både gladpop-melodier og mørkere ballader ble trukket frem.
Les anmeldelse: Delikat oppfølger
LES ALLE UKENS ANMELDELSER HER
Men låtskriver Rune Berg i Number Seven Deli mener det er vanskeligere å være melankolsk og trist i en sangtekst enn å bare fordype seg i tristesse og melankoli.
Alene med kassegitaren
- Det er ingen tvil om at det er mange som sitter alene med kassegitaren og er fryktelig lei seg. Personlig finner jeg aldri frem de platene når jeg skal høre på musikk, sier Berg til side2.
- Jeg vil ha noe annet i tillegg når jeg behandler slike temaer. Jeg vil ikke bare spille a-moll og synge at jeg er trist og ha en trist stemme, sier han.
Rune Berg trekker frem Smiths-låten «Girlfriend In A Coma», som har et trist innhold og en relativt munter melodi.
- Det er spennende med en brytning, hvis man prøver å være tapper i teksten. Som The Smiths' «Girlfriend In A Coma» - der er innholdet så trist som det går an, mens melodien er munter, sier Berg.
Stivbent og arrangert
Sammen med Number Seven Deli har han gitt ut plate på eget selskap, noe som har betydning for hvordan bandet låter i 2006 i forhold til platedebuten fra 2003.
- Det er ikke bare trestemt harmonisk popmusikk. Jeg synes vi alltid har vært mer enn det, vi har et tungtdrivende atmosfærisk lydbilde med masse samspill og improvisasjon. det er ikke lett å få dette til på en plate, men vi ville gjøre det, sier Berg.
Klikk her for å lese bandets møte med mainstream-platebransjen på nettsidene.
- Popplater har en tendens til å bli for stivbente og arrangert, mener han.
Den evige toer
På platen finner vi sanger med titler som «Buzz» og «When The Fighting's Over». Førstnevnte er et vennlig nikk til de av oss som alltid kommer i mål som nummer to. Utgangspunktet er astronauten Buzz Aldrin, som i likhet med Neil Armstrong reiste helt til månen, men som var uheldig nok til å være andremann som satte foten på planeten.
- Den er rett og slett en hyllest til den evige toer, Buzz Aldrin. I tillegg til musikk har jeg en forkjærlighet til spesielle menneskeskjebner. Aldrin er ikonet til de som alltid kommer inn på andreplass. Sangen er fritt assosiert rundt en sann historie, jeg har alltid gjort litt narr av oss selv og de idiotiske valgene vi har gjort, flirer Berg.
En annen låt med tilløp til selvinnsikt er «When The Fighting's Over».
- Det er en fra fragmentarisk fremstilling av et personlig tema: litt halvfull fyr som ligner på meg selv, som sitter på en kafé - for eksempel Cafe 33 i Oslo eller en annen brun plass. Han veksler mellom selvtukt og generell tukt, og slipper ut ting som ikke skulle slippe ut, forklarer Rune Berg.