Føkk Green Day

Social Distortion
Hard Times and Nursery Rhymes
Epitaph/Tuba

Fem år etter skjema og sju år etter forrige skive kommer Social Distortion med sitt sjuende album. Lang tid, og muligens setter det forventningene enda høyere. Men SD fans trenger ikke begynne svette av den grunn - «Hard Times and Nursery Rhymes» flyter den.

Innmari nytt er det ikke - SD har på ingen måte funnet opp seg selv på ny eller prøvd seg i andre retninger enn det bandet er kjent for. Men det er det vel neppe noen som forventer, aller minst fansen.

Det er likevel ikke ensbetydende med at det er oppgulp og rester fra tidligere suksesser. Frontfigur og hovedmann Mike Ness har lagt seg på en mer voksen, bakoverlent og beskuende linje - like samfunns- og klassebevisst, men mindre sint og fresende, slik bandet fremsto i sine yngre pønkdager.

Ness og Co vil fremdeles.

Bluesen gjør seg gjeldende - både i melodi- og instrumentvalg, like mye som Ness' egne tristesser fra fortiden som bakteppe. «Alone og Forsaken» er SD-tradisjon på sin hals - irritert sint og rett fram, samtidig som Ness' kjærlighet til andre stiltyper enn pønken gjør seg gjeldende gjennom hele albumet.

Sjekk ut «California» - rockete med beintøffe countryundertoner, Mikes varemerkede raspede røst og kordamer som løfter låta hakket opp. Eller «Road Zombie», kalifornisk pønkattitude få kan skryte på seg mer enn SD (de har tross alt holdt det gående i over 30 år!) og som andre har overtatt arven etter.

Det er deilig å høre SD være det de kan best - tøffe og harde, på en usedvanlig sjarmerende og karslig måte.