Flott Cat Stevens-comeback
Artisten tidligere kjent som Cat Stevens har sluppet sitt første popalbum på 28 år. Hyggelig nok låter islam-konvertitten ganske som i sine glansdager.
Yusuf
An Other Cup
Polydor/Universal
Først het han Steve Georgiou. Som popartist het han så Cat Stevens, og gledet en hel verden med en perlerekke hits som blant annet besto av låter som «Peace Train», «Morning Has Broken», «Father & Son» og «Wild World».
I 1977 konverterte han til islam og skiftet navn til Yusuf Islam. Et par år senere trakk han seg ut av musikkbransjen og dedikerte livet sitt til troen, familieliv og diverse veldedighetsarbeid.
Siden den gang har han gitt ut noen sterkt forkynnende plater på arabisk tuftet på musikktradisjoner fra Midtøsten, følgelig uten noen særlig musikalsk appell til hans mange fans.
Når nå hans etterlengtede «verdslige» pop-comeback foreligger, er det under navnet Yusuf, og man kan bare spekulere i om etternavnet Islam ble for betent for plateselskapet, eller om utelatelsen var Yusufs eget valg.
Uansett er «An Other Cup» blitt en langt på vei utmerket popskive, der Yusufs karakteristiske varme stemme og upåklagelige meloditeft sørger for en plate av heller tidløst kaliber.
Faktisk går tankene når man hører denne plata rett til perioden tidlig på søttitallet, da Cat Stevens trillet den ene popperlen etter den andre ut av ermet.
Når jeg over plasserte «verdslig» i anførselstegn, er det fordi mannens religiøse agenda skinner rimelig klart igjennom, i form av tekstene. Ta for eksempel en låt som «In The End», som ikke kan leses som noe annet enn en tindrende klar oppmaning til religiøs vekkelse, med åpenbare referanser til riset bak speilet, også kalt helvete.
På tross av dette oppleves «An Other Cup» som en positiv, låtsterk og fengende plate som vil glede både gamle fans og nye lyttere. Hadde Yusuf hatt vett til å utelate den noe mer rocka «I Think I See The Light», ville plata sågar vært foruten irriterende momenter.
På mange måter fremstår Yusuf i dag som den samme typen artist som han alltid vil huskes for, nemlig en fredselskende idealist med en egen evne til å forene iørefallende pop med alvorlige temaer.
Dermed blir det ikke noen overraskelse at han på plata også legger ved sitt budskap til de mange som de siste årene har forsøkt å fremstille ham som en terrorvennlig mulla – i form av den følelsesladde versjonen av «Dont Let Me Be Misunderstood».