Fingermagikeren

Bjørn Berge
Mad Fingers Ball
Jazzhaus Records/Musikkoperatørene

Sveios store sønn, vi snakker da i området like ved Haugesund, har rukket å bli 44 år. Siden 1997 har han gitt ut cder i strie strømmer og fanskaren har blitt stadig større rundt om i hele Europa. For to av de 11 albumene har han også fått Spellemannpriser.

Det bør ikke komme som noen stor overraskelse på noen at jubelen står i taket når Berge gir lyd fra seg. I mine ører har vi nemlig med en av klodens aller hippeste gitarister og vokalister å gjøre som har blues som sitt hovedfundament.

Det er heldigvis fortsatt vanskelig å sette Berge i bås, men han henter fritt fra både blues, jazz, rock og folk. Det fører til at “bandet” Bjørn Berge, han opptrer stort sett aleine, er like ettertrakta både på blues-, jazz- og gitarfestivaler over store deler av Tellus. Berge har utvikla en “fingerstyle” som han er helt aleine om og som det er et trøkk og intensitet i som nesten kan ta pusten fra en.

Her møter vi Berge med et repertoar der han har henta låter fra så forskjellige kilder som Robert Johnson, Willie Dixon og Morphine til fem egne komposisjoner. Noe går unna i et tempo som UP mer enn ville advart mot, mens andre saker er nedpå og svært reflekterende. Berges dynamiske mesterskap er mer fremtredende på “Mad Fingers Ball”, noe som spesielt kommer frem på instrumentallåtene. Trommeslageren og perkusjonisten Harald Levang er ofte hjertelig til stede og Dagny Christophersen synger bakgrunn på ei låt.

Bjørn Berge har allerede et stort og hengivent publikum både i og utenfor Europa. Det vil garantert bli enda større etter “Mad Fingers Ball”.