Feel-good gangster

Rick Ross
Deeper Than Rap
Def Jam/Universal

Først nektet Florida-rapperen Rick Ross for å ha jobbet som fengselsvakt. Klart det. Når man skal være en troverdig, styrtrik, moderne Al Pacinos Scarface, skurrer en slik fortid. Men da bilder av ham på jobb spredde seg, måtte han kaste inn håndkle. Var imageskaden skjedd? 50 Cent mente iallefall det og benyttet anledningen til å blusse opp en gammel beef. «Fuck Officer Ricky, han er en tyster, han er fake, etc.»

Den virkelige årsaken til Curtis Jacksons mas er at han selv skulle lansere sitt nye album. Men selv om han (og hans New York-artister) hadde de vasseste disselåtene, vinner Rick Ross med «Deeper Than Rap».

Samtidig som 50 Cents skive er utsatt på ubestemt tid grunnet lite interesse for hans nye singler, dundret den skjeggete, solbriller-rockende tjukkasen inn på sin tredje førsteplass i USA – med solid musikk.

15 sekunder ut i åpningssporet «Mafia Music» er både G-Unit-fienden og Ricks forrige arbeidsplass glemt. Man går inn i en kinosal, setter seg på første rad og blir med på en ferd i en absurd grandios Mercedes-Benz (Røkke-style) med sota vinduer og cruiser gjennom Miami-gatene mitt på natten, med en gedigen sigar i munnen og et stort, grådig smil om munnen.

(På panglåten minner Ross deg dog om 50, med vittige linjer. «I love to pay ya bills, can’t wait to pay ya rent / Curtis Jackson, baby mama ain’t looking for a cent / burn the house down, you gotta buy another / don’t forget the gas can, jealous stupid motherfucker» referer til 50 Cents eks som angivelig brant ned huset hans.)

Filmen holder koken gjennom resten av kapitlene, med flinke folk i birollene, som Lil Wayne og Kanye West på pompøse, gode «Maybach Music 2» og John Legend på klissete, fine «Magnificent». Rick klarer seg på mikrofonen, og hvis han ikke blåser hodet av deg med sine rapferdigheter, gjør stemmen jobben, kombinert med levende beskrivelser av situasjoner. Ofte med humor.

Når han teamer opp med den sertifiserte flinkisen Nas, blir brumlebjørnen definitivt ikke parkert. Når feite Rick rapper at han ler mens han svømmer i bassenget sitt, ser vi det for oss og humrer med ham. Det føles godt å være gangster.

Regissørenes innsats er formidabel. The Inkredibles, J.U.S.T.I.C.E. League, DJ Toomp og The Runners vil aldri bli gjenkjent på gaten, men produserer som de skulle vært stjerner. Drakten kler Rick Ross’ snevre feel good-tekster. Jobben i fengselet gjør pisspraten på et av årets beste hip-hop-album lettere å svelge. Dette er langt fra å være dypere enn rap, det er for det meste kun bra laget underholdning.