- Får du sjansen til å se disse live, så gjør det!

Uncle Acid & The Deadbeats
John Dee – Oslo

La meg starte med å si at om du får sjansen til å se Uncle Acid & The Deadbeats live, så gjør det! Og det var nok av folk som hadde den tanken ikveld. Etter et fantastisk show på Parkteatret under fjorårets Klubb-Øya og, en heller utilpass, supportjobb for selveste Black Sabbath på Telenor Arena i høst, har Oslo tydeligvis fått øynene opp for disse doom-demonene.

For demoner må det være. Slik musikk kommer bare ikke helt uten å ha inngått en avtale med den hornede avguden i kjellern.

John Dee var fylt opp til randen og man merket at folk ventet på en ting; å kunne gynge med kropp og nakke til de deilige retro-tonene alles Onkel Syre og Dødrytmene skulle til å skjenke oss.

Med sine forheksende grooves, seige og herlig saftige bluesdriv og soloer som dratt ut av djevelens egen fele har Uncle Acid, fra start, hele rommet med seg på en slags reise i det okkultes og mystiskes verden. Låtene er tatt nok opp i tempo til at de tar tak i deg og drar deg forbausende langt med uten at det ødelegger det seige og enkle utrykket man er vant til å høre fra de på plate.

Det skitne, rustne, hardtslående, men veldig nøye planlagte lydbildet man får på John Dee denne kvelden setter seg virkelig innerst i margen og er en ekstra forsterkning av følelsen om å bli dratt med tilbake til en svunnen tid.

For det er ikke tvil om at Uncle Acid spiller retrokortet, som har blitt nok så populært om dagen. Men få gjør det like autentisk som disse gutta.

Alt fra det hårete og svaiende sceneshowet til lydbildet og fremtoning er alt slik vi vil ha det.

Og de trenger ikke si eller gjøre annet enn å stå å spille og riste på hodet/håret. Vi trenger ingen lange taler og publikumsfrierier, vi ville ikke ha noen introduksjon av bandet, vi ville ikke ha solo-oppvisninger som pausepartier. Vi ville bare være med på reisen og kjenne riff etter riff slå inn på sjela og forgifte oss med sinn trolldom som tidevannsbølgene som sliter stein fra fjell.

«Death’s Door» står for meg igjen som et episkt høydepunkt hvor ingen annen verden eksisterte enn den som fantes på scenen og blandt oss i publikum. Den viser hvor enkelt og groovy det kan gjøres uten at det noen plass blir kjedelig eller uinspirerende.

Det er rett og slett heksekunst på høyt nivå hvordan gutta på scenen klarer å kaste seg selv såpass hodestups inn i øyeblikket og lyden og dermed også trollbinde flertallet oppmøtte til å gjøre det samme.

Misforstå meg rett, det tok ikke «helt av» på gulvet. Det er fortsatt Oslo vi snakker om. Men man blir del av en slags felles bevissthet av faenskap og nytelse når man lar Uncle Acids hypnotiserende støygitarer og vokal slippe inn.

For den utålmodige ungfole kan jeg skjønne det kanksje blir litt langtekkelig og ensformig til tider... Men det funker så godt i kombinasjon med de herlige blueslinjene dems, som holder et hvert annet band ansvarlig for hvor riff-standaren ligger.

Etter cirka 40 min med en orgasmisk dose suggerende riff, virker det som publikum får litt antiklimaks og blir en smule borte, merkelig nok, når syreonkelen byr på litt mer opp-tempo materiale. Det funker godt til sitt bruk, men jeg klarer ikke la være å tenke at jeg savner noe ved disse låtene, et kjennemerke som for meg har blitt Uncle Acid. Den litt apatiske, men samtidig veldig emosjonelle kverna av stoner-/doom-riff som fremkaller et godt og loddent dyr i meg.

Men så kom åpningstonene fra «Desert Ceremony» fra skiva «Mind Control» og der var det igjen. Bluesy doom-metal med satans egne lille tvist. Og da var det gjort. Sjelene våre var solgt og vi var på god vei inn i en multidimensjonal musikalsk port hvor ingenting vi kjenner fra før betyr noe.