Far Bjørn står støtt

Bjørn Eidsvåg
Far faller
Relis/Sony Music

Alle har et forhold til Bjørn Eidsvåg gjennom ei karriere som har vart siden 1976, med 25 skiver og tusenvis av konserter. Alle har et forhold til en eller flere av de sterke tekstene hans - tekster som har vært med oss i tunge stunder eller på oppturer. Alle har en Eidsvåg-melodi i skallen som aldri vil ta avskjed. Eidsvåg har bydd på seg sjøl i bortimot 40 år som artist og som menneske. Nå har han kommet dit at det er naturlig for han å snakke med seg sjøl - og oss - om de aller viktigste spørsmåla i livet.

Du skal ha levd et ganske annet sted hvis det har unngått deg at Eidsvåg er en teolog som likevel har valgt å stille spørsmål med det noen kaller evige sannheter. Han kommer neppe til å slutte med det - heldigvis - men her har han kommet fram til noen svar som sikkert har vært blytunge å ta innover seg og kanskje dele med oss også. Slik det framstår spesielt på tittellåta, «Stadig på leit», «Eg vil ikkje dø» og «gud med liten g», så sier Eidsvåg, for meg i alle fall, et klart og tydelig farvel til troa han har basert mye av livet sitt på. «Eg må vær den aller siste som har vært te de grader blind» synger han før han slår fast at «far feila, far sveik».

Eidsvåg ordlegger seg som ingen andre populærmusikkskapere jeg kjenner når det gjelder høyst følsomme spørsmål. Han er i stand til å lage hitlåter med så til de grader innhold og allsang-faktoren er skyhøy på minst fire av låtene også denne gangen. Mange av hans godt voksne kolleger har gått tom for lenge siden - for Eidsvågs del virker det som om brønnen er er uten bunn. Han bare henter det fram igjen gang etter gang. Imponerende!

Det kan plukkes fram godbit etter godbit her. For meg er refrenget på «Eg vil ikkje dø» en klassiker allerede - denne blir du ikke «kvitt» i tiåra som kommer: «For ein håpløs idé, at me ein dag skal bli borte, her ska Gamle-Erik møte kraftig motstand, me ska aldri legg oss ned, de e livet altfor kort te, og fra forfallet og døden tar me avstand». Hva Eidsvåg følte da han hadde fått dette refrenget ned på papiret, skulle det vært morsomt å vite. Genialt - intet mindre.

Denne gangen har han fått med seg den svenske superprodusenten Tobias Fröberg og det har ført til at det har blitt tatt nye, spennende musikalske sjanser. Når så kremlaget med Anders Engen, Bjørn Holm, Kjetil Steensnæs og David Wallumrød lager et tonefølge skapt helt andre steder enn i himmelen, så blir dette makaløst bra. Duetten med Kurt Nilsen er også framifrå - sjøl om den ikke når opp til møtet med Lisa Nilsson på «Mysteriet deg» fra 2009.

De e sjølve livet det står om, synger Eidsvåg. Han sier også at han vil legge inn en skarp protest. Begge deler er registrert på det som for meg kanskje er Bjørn Eidsvågs beste og ikke minst viktigste skive gjennom alle tider. De e no ein gang sånn de e!!!