Falsettfest
Gjenforente The Darkness inntok hovedstaden og vi var selvfølgelig på plass.
(SIDE2): Året var 2004 og jeg satt i en veldig liten rød bil sammen med min gode venn, Kristoffer. Vi var på til Kristiansand og Quart-festivalen. På tross av en intens varme og lang reisevei, var humøret på topp (nesten) hele veien til sørlandsperlen. En stor grunn for dette var turens soundtrack, nemlig «Permission To Land» av The Darkness som var et av festivalens høydepunkter det året. Stappfull av fete låter og perfekt sommerstemning, var den plata helt klart den store rockeskiva for oss den sommeren.
The Darkness
Rockefeller
Support: Ultrasound
23.02.2013
Bandet fikk en stor suksess med «Permission to Land» og forventningene til oppfølgeren som skulle få tittelen «One Way Ticket To Hell¿ And Hell» var skyhøye. De leverte en bra plate, men nærmet seg ikke debutens fabelaktige stormannsgalskap. Så ble det vel for mye fest for gutta og bandet ble oppløst i 2006. Vokalist Justin Hawkins startet Hot Leg, mens resten spilte under navnet Stone Gods. Ingen av banda kan i ettertid skryte av den største suksessen, så det var vel ikke verdens største overraskelse når nyheten om at The Darkness igjen ville spille sammen i 2011. Nytt album ble det også, med «Hot Cakes» som kom i fjor.
Det var ikke et stappfullt Rockefeller som nynnet med på den Pogues-aktige introlåta som åpnet konserten og stemningen var litt forsiktig da bandet startet med «Every Inch Of You» fra den nyeste skiva. Heldigvis var neste sang ut et bedre valg, «Black Shuck», åpningslåta fra debuten. Fy dæven som dette bandet kan spille feit rock med tostemte gitarer og AC/DC-trommer! De leverer ganske så fin koring og.
For det er jo vokalgymnastikken til frontmannen Justin som er sentral i The Darkness sitt lydbilde. Han var i fin form denne kvelden og nådde de høyeste tonene uten et eneste problem. Kledd i drakten fra videoen til «Get Your Hands Off My Woman» kunne han minne om en ung Jahn Teigen i skjelettdrakta. Og når Hawkins leverer noen imponerende splitthopp, blir ikke sammenligningen akkurat svakere.
Det som virkelig er tydelig med dagens versjon av The Darkness er at de nye låtene ikke har den samme personligheten og humoren som preget de to første skivene. Låtene er streitere og hardere, med langt mindre plass for Hawkins sine vokale krumspring. Materialet er kjedeligere og funket langt fra like godt som klassikerne.
Sånn sett var det egentlig en veldig todelt konsert. De gamle hitene skapte en flott stemning og viste hvor bra The Darkness kan være. Men dessverre har de noen nye låter de insisterer på å spille også.
Men de har jo en haug fete hits selvfølgelig. Låter som «Love Is Only A Feeling», «Givin` Up», «Friday Night», «Love On The Rocks WIth No Ice» er garantister for høy partystemning. Den Iron Maiden-aktige versjonen av Radioheads «Street Spirit (Fade Out)» var overraskende bra live!
En konsert med The Darkness i 2012 kan egentlig best sammenlignes med et vorspiel. Et vorspiel der man møter gamle venner som man ikke har festet sammen med på en god stund. Masse gode minner, men litt klein stemning når man skal prate om hva man har gjort i det siste. Men jeg var helt klart tilbake i den lille rød bilen flere ganger i løpet av kvelden.
Derfor blir det en sterk firer for Justin og resten av gutta denne gangen.
Se flere bilder her:
5453