Fallende engler?

The Strokes
Angels
RCA Records/Sony

Hvordan leve opp til forventninger, når mange helst ser at man ikke klare det, når fiasko er det etterlengtede, når nedtur er det som vil få smilene fram? Slik kan The Strokes musikalske karriere også oppsummeres - et band som har fått kritikerne til å juble, men som også mange ser at helst går på den snottete New York-nesa.

Ti år etter gjennombruddet med debuten «Is this It?» og fem år siden forrige skive, forsøker amerikanerne seg med noe som kan kalles et comeback. Langt og hardt å falle altså.

Angels åpner forfriskende og lekent med den reaggieklingende Machu Picchu, og setter slik standarden med en gang - her er det ikke rom for å bry seg nevneverdig om hva andre måtte mene om hva de fem lager av musikk.

Den følges opp med minst like gode «Under Cover Of Darkness», mens «Two Kinds Of Happiness» starter svalere, før det vrenges ut i gitarer, og deretter følges opp med hakket mer nevrotiske «You're so Right». Låter som gammel fans vil kose seg med -

For mye er som før - Casablancas stemme setter fremdeles sitt særegne preg på låtene, (selv om han aldri var i samme studio som resten av gjengen), mens Valensi og Hammond Jr trakterer gitarene uovertruffent på enkelte låter.

Særlig helhetlig blir det dog ikke - enkelte av låtene virker å være uferdige og famlete - som den overpompøse «Metabolism» og forglemmelige «Games».

Strokes har ikke gitt ut et album til historiebøkene, og kommer muligens ikke til å gjøre det igjen heller. Men Angels har så absolutt sine lyttverdige øyeblikk.