Fabelaktig punk med en smak av whiskey
Punkperlene kom kjapt og ølglass fløy gjennom hallen da Dropkick Murphys spilte i Oslo mandag.
DROPKICK MURPHYS
Mathallen, Vulkan
Snowboard VM
Se alle bildene fra konserten nederst!
(SIDE2): Se for deg at Shane MacGowan satt unge på syv forskjellige damer i Massachusettsdistriktet, en gang på 70-80 tallet. Se så for deg at de sju guttungene hadde vokst opp med kjærlighet for punkrock, så har du bandet kjent som Dropkick Murphys. En eksplosiv miks av irsk folkemusikk og stolt punktradisjon. Bandet har sakte, men sikkert vokst seg til et av de største innen sjangeren og har en solid fanskare her i Norge.
Allerede før konfrensier Andrew WK entret scenen for å introdusere bandet, så gjallet det godt i den gamle mathallen og det låt mer som en livlig fotballkamp enn en typisk rockekonsert. Folket var tydeligvis sultne på mer etter en lang helg. Godt å se at oslopublikummet fortsatt kan.
Mr. WK fyrte opp akkurat nok og det tok svært av da bandet entret scenen. Det gikk fort unna fra første sekund, men det fine var at Dropkick Murphys aldri glemte melodiene.
Bare etter to låter, så noterte jeg en kar som trengte hjelp ut av moshpiten. Om det var kaoset foran scenen eller øllen som hadde tatt overtaket, vites ikke. Jeg satser på en god blanding.
Setlisten bestod av smakebiter fra de fleste av de syv studioplatene som bandet til nå har sluppet. Etter en rekke kjappe låter, så tok bandet fram kassegitarer og spilte et roligere sett sanger. Dette var en deilig pause og hvis man ikke fikk følelsen av å være på irsk pub med en whiskey i hånda, så vet ikke jeg. Det er for lite melankoli i punkrock og dette gjorde godt, for meg i det minste.
Så ble instrumentene elektriske igjen og festen kunne fortsette. For en fest det skulle bli!
Punkperlene kom kjapt og ølglass fløy gjennom hallen. Forøvrig en forbanna uting i norsk konsertkultur. Man skal lukte svette etter en slik konsert, ikke av øllen til en idiot med for mye penger. Nok om det.
Bandet viste en stor spilleglede og energi, som er ganske utrolig etter en lang og hard europaturné. De skal også berømmes for at de hadde utvidet turneen med konserten i går, siden det var Norge som ville ha dem. Pokker så hyggelig gjort!
Spesielt bassist og vokalist, Ken Casey, viste seg fra sin beste side og virket som en type man kunne hatt det moro med. Resten av bandet var og bunnsolide.
Så kom den. Banjoriffet til «I'm Shipping Up To Boston» fikk en umiddelbar reaksjon fra de frammøtte og det var allsang fra første tekstlinje. Gudene vet hvor mange ganger de har spilt låta, men det så ikke ut som de var særlig lei den. Et klart høydepunkt!
Men festen var ikke over ennå. De fulgte opp med flere godlåter og da Ken Casey inviterte alle jentene i hallen opp på scenen, så var det følelse av samhold og fest som er sjelden på så store konserter. Da AC/DC coveren, "Dirty Deeds Done Dirt Cheap", ble spilt var imidlertid scenen full av begge kjønn og tidenes fulleste kor var komplett. Det siste Al Barr ytret var en klar oppfordring for at «Lets get fucking wasted!» Etter denne oppvisningen var det nok mange som fulgte rådet hans da de vandret ut i den kalde Oslonatta. Herlig!
Som anmelder må jeg gi denne konserten en femmer på terningen. Det er fordi lyden var svak i begynnelsen og lokalet ikke er helt passende for konserter ennå. Den femmeren er derimot like sterk som en bartender i Dublin.
4918