Eventyrlig gangster

Rick Ross
Teflon Don
(Def Jam/Universal)

Wow! Eller vent; Det er ikke så overraskende at Rick Ross’ nye album er flott. Den skjeggete Miami-bamsen har i løpet av fire år gitt ut tre lekre plater – og ikke en eneste dårlig singel. Dessuten har han truffet spikeren midt på hodet med oppvarmerne til «Teflon Don». Kriminelle «B.M.F.» alias «Blowing Money Fast» må være sommerens tøffeste og hardeste raplåt, mens myke «Super High» med smørbukken Ne-Yo er ren feel-good.

Når det er sagt så er det lov å nesten la seg forbløffe av de 9 andre sporene. Produksjonen, blant andre fra godt etablerte J.U.S.T.I.C.E. League, Kanye West og Danja, er tipp-topp crème de la crop fra øverste hylle (smør på flesk), mens de ferskere gutta The Olympicks, Lex Luger og The Inkredibles bør få en lang artistkø etter sine bidrag. Spesielt sistnevntes «Free Mason» er en perfekt, tidløs perle. Applaus!

Låten blir ikke svakere med Jay-Z i supermodus, hvor han parkerer de absurde ryktene om at han er en djeveldyrkende frimurer fra Illuminati, på en så stilig måte at hele verset burde siteres.

Det er godt at Ricky Rozay har med så mange bra gjester (blant andre Cee-Lo, Drake, Chrisette Michele, T.I., Raphael Saadiq, Erykah Badu), for selv om han er en god rapper, er han ikke utrolig. Tekstmessig dreier det seg for det meste om penger (han er liksom en Scarface-milliardær), hvordan det er å ha «made it» (han hevder å gråte gledestårer), kombinert med et ego så stort og overfladisk at det blir komisk (han sammenligner seg med John Lennon og smykker seg med en gammel Blank Panthers-tale). Så lenge man dog tar Aston Martin/Maybach/Rolls Royce-Rick med en spade salt, så er hans nesten teatralske eventyr først og fremst levende og underholdende. Bamsefar har satt sammen årets lekreste time med hip-hop.

Eller om du vil; Kokainsoul.