Europeisk toppjazz
Den tyske pianisten Joachim Kühn har i flere tiår tilhørt den ypperste toppen av pianister uansett hvilke mål man legger på det. Her møter vi han sammen med bl.a. vår egen mestertrommeslager Jon Christensen fra en «hemmelig» innspilling fra 1994.
Joachim Kühn
Europeana
ACT/MusikkLosen
Eieren av det tyske plateselskapet ACT, Siegfried Loch, hadde helt fra han stifta selskapet i 1990 et ønske om vise et stort publikum forbindelseslinjene mellom tradisjonell folkemusikk og jazz. I 1994 fikk han den fantastiske, men undervurderte arrangøren Michael Gibbs til å arrangere folkemelodier fra store deler av Europa for stort jazzorkester, symfoniorkester og en rekke strålende solister. Gibbs kalte verket «Jazzphony No. 1» og det så dagens lys første gang i 1995.
For de store massene har nok dette storverket gått i glemmeboka av flere årsaker. På grunn av volumet på «orkesteret» har det vist seg helt umulig å sette det opp live før nå den 10. september i Hamburg. Det var også et ypperlig påskudd for å gi ut den «glemte» studioinnspillinga igjen – nå med sterkt forbedra lydkvalitet i såkalt SACD-format.
Gibbs tok for seg 13 melodier, bl.a. «Castle in Heaven» – «Eg veit i himmerik ei borg», må vite og «Norwegian Psalm» – «Stevtone», og melodier fra Skotland – «Black Is the Colour of My True Loves Hair», Frankrike, Finland, Tyskland, Irland – «She Moved Through the Fair» og «Londonderry Air», Spania og Sverige – «Ack, Värmeland, du sköna».
Han har gitt alle de nydelige låtene ei strålende og tidløs innpakning og når «kompet» består av Jon Christensen samt den nå avdøde franske bassisten Jean-Francois Jenny-Clark og Kühn samt andre solister som Django Bates, her på tenorhorn, Klaus Doldinger på saksofon, Richard Galliano på trekkspill, Christof Lauer på saksofon, Albert Mangelsdorff, som gikk bort i fjor, på trombone og Markus Stockhausen på trompet, så har denne musikken og tolkningene alt i seg for å være like strålende i 2006 som i 1995.
Joachim Kühn, som de siste 40 årene har vært en av Europas ledende jazzpianister, kler oppgava som hovedsolist med en autoritet som kun noen få er i besittelse av. Musikken er vakker, nedstemt, oppstemt, voldsom – Gibbs disponerer en fantastisk dynamisk palett – og kan lett bli stående som et mesterverk i Michael Gibbs ettermæle.