Et sommersnork

Postgirobygget

Tidløs

EMI

Arne Hurlen har lenge hatt et solid grep om landets vorspiel, spesielt på sommerstid. Det er det først og fremst debuten «Melis», med «Idyll», «En solskinnsdag», «Sløv uten dop» og «Stygge lille Trine» som skal ha æren for. I ettertid har Postgirobygget stort sett snublet i nedoverbakke, til tross for gjentatte forsøk på å gjenerobre plassen i solen.

Med «Tidløs» serverer Hurlen og kompani elleve nye låter uten særlig brodd. Det eneste sporet som utstråler noe mer enn middelmådighet er tittellåten, som for øvrig hinter til tidligere suksess, og «Ut i verden» med sitt noenlunde trivelige refreng. Det må være en forbannelse for en låtskriver å ikke nå opp til tidligere bravader. Det er nok en følelse Hurlen har kjent på noen ganger de siste ti årene.

Ta for eksempel albumets mange ballader. Det er greit nok med rolige låter så lenge de holder nivået til nevnte «Idyll» og «En solskinnsdag», men på «Tidløs» kommer de intetsigende balladene på løpende bånd, og passerer like lite merkbart.

Tøysete rim som «Du er så full av smilehull» får oss riktig nok til å trekke litt på smilebåndet, men det er dessverre så alt for få slike øyeblikk til å rettferdiggjøre et innkjøp av albumet, som på ingen som helst måte lever opp til tittelen.