Et funn

Bernt Moen
Solopiano Vol. 1 og
Solopiano Vol. 2
BAM Records/Indie Distribution

Den 37 år gamle pianisten og komponisten Bernt Moen fra Kristiansand er et navn musikkelskere både i tungmetal- og jazzmiljøet mer eller mindre bevisst har et forhold til. De seineste åra har han fått en del oppmerksomhet gjennom sin medvirkning i det grenseløse bandet Shining, men når han endelig står fram under eget navn, og i stor grad mutters aleine, så er det som en usedvanlig spennende jazzpianist. Og han sparer ikke på konfekten heller: Han gir oss like godt tre utgivelser i samme slengen.

Bernt Moen
Closure
BAM Records/Indie Distribution

De aller mest ihuga har vært oppmerksom på Moen ei god stund. Han kom blant på andreplass i den kvalitetstunge Jazzintro-konkurransen i 2000 med trioen sin bak bandet ra med blant andre Morten Qvenild. Har jeg skjønt det rett har Moen i stor grad hatt base i Kristiansand hele tida og blant annet undervist på jazzutdanninga ved konservatoriet der. Det betyr tydeligvis at det ikke er så lett å nå ut med budskapet sitt. Basert på det vi blir servert her har nemlig store deler av det jazzinteresserte publikummet gått glipp av en kraftfull og oppfinnsom pianist med svært mye på hjertet.

To av utgivelsene – alle tre er kun nedlastbare og finnes altså ikke som tradisjonelle cder – er solopianoekskursjoner spilt inn tidligere i år. Hovedvekten av de 29 låtene er spontant unnfanga komposisjoner, men uten unntak høres det ut som om det er nedskrevet musikk. Så melodisk, så gjennomtenkt, men samtidig spontant høres det nemlig ut. Moen er utstyrt med en teknikk som kan ta han dit han vil musikalsk og han inviterer oss inn i en så personlig og reflekterende klangverden som man sjelden opplever. Også når han avlegger standardlåter som “Stella by Starlight”, “Nefertiti”, “Like Someone in Love” og “You Must Believe in Spring” besøk, så framstår de som hans egne.

“Closure” er ei trioinnspilling gjort mellom 2006 og 2010 der Moen har med seg Fredrik Sahlander på bass og Trygve Tambs-Lyche på trommer der sistnevnte blir erstatta av Geir Åge Johnsen på ett spor. Bortsett fra en personlig vri på Charlie Parkers “Billie’s Bounce”, så har Moen skrevet all musikken her også. Gjennom spesielt “Closure” får vi flere eksempler på at Moen har solide røtter i både straight jazz, friere uttrykk, rock og klassisk musikk. Han framstår enkelt og greit med ei personlig stemme.

Det har tatt alt for mange år før Bernt Moen har fått vist seg fram for et større publikum i hele sin musikalske bredde. Nå har det skjedd og du verden så velkommen han skal være