Et ballespark av en plate

Metallica
Death Magnetic
Universal music

Noen vil påstå at Metallica før 1991 og etter 1991 (det helt svarte albumet) er to forskjellige ting. De har på mange måter rett. Før man laget popmetal (ikke negativt ment) på det svarte albumet var Metallica først og fremst et thrash-band som spilte fort, aggressivt og med temposkifter hyppigere enn en femåring på speed.

Etter at det svarte albumet solgte mer enn dop backstage på en Rolling Stones-konsert så virket det som om mye av balletaket Metallica hadde på metalverdenen forsvant. Det ble mer offentlig krangling, bandmedlemmer som sluttet og album som nesten var gode nok enn det man virkelig kunne kalle Metallica.

For alle fans av «...and Justice for All», «Master of Puppets» og «Ride the Lightning» kan vi derfor komme med følgende gladnyhet: Metallica er tilbake. Åttitalls-Metallica er tilbake. Her er riffene, aggresjonen og låtene slik som du kjenner det.

Mye kan muligens tilskrives at bandet har kastet ut Bob Rock (som produserte alt fra det svarte albumet til St.Anger) og hentet inn Rick Rubin. Der Bob Rock var glad i sanger som hadde standard rockoppbygning har Rubin latt Metallica få være Metallica. Her får du symfoniske metallmesterverk som varierer minutt for minutt. Det hele kommer til å bli et sant helvete på Guitar Hero (du kan laste ned albumet til spillet).

Der «St.Anger» var et gigantisk feilsteg for å høre tøffe ut er dette Metallica som gir det skikkelige ballespark. Ballesparkene er hardest på sanger som «That Was Just Your Life»og «My Acopalypse.» I tillegg leker de seg i «One»-land med «The Day that Never Comes» og med «The Unforgiven III.» Sistnevnte ligner faktisk mest på Metallica før «The Unforgiven,» kanskje mer «Fade to Black» enn den originale «The Unforgiven.»

Likevel, er du fan av det svarte albumet så fortvil ikke helt – du får en sang som er det nærmeste de har vært siden 1991 også: «All Nightmare Long.»

Metallica har ikke vært bedre på 20 år. Det sier muligens litt. Noen vil kanskje argumentere med at sanger som «Sad, but True» og «Wherever I May Roam» kanskje er mer umiddelbare rockesanger, og det sier vi at stemmer. Det er likevel slik at vi har savnet gamle-Metallica. Nå er det heldigvis tilbake. Kos deg.

PS! Gitarsoloene er tilbake.

Er du fornøyd med Side2? Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger. Klikk her!