Entusiasme og energi
Britiske Arctic Monkeys serverer en høyoktans miks av punk, ska og - jazz. Er ikke det bra da?
Arctic Monkeys
«Whatever People Say I Am, That's What I'm Not»
Playground/Domino
Hype-maskeriniet i det britiske musikkbladet NME har for lengst skrudd opp forventningene til de arktiske apekattene fra Storbritannia.
Denne uken kom platen ut i salg i Norge, og igjen har NME vist at de vet hvem de skal satse på. Arctic Monkeys har begått en plate med flere sterke låter, og det bærer bud om en god konsertsommer for engelskmennene.
Stilen er en merkelig miks av punkete skarock, med innslag av dub og mer harmløs pop - litt White Stripes, litt Franz Ferdinand og litt Libertines. Vokalist Alex Turner brøler ut tekstene, som handler om å gå på byen og andre av livets små problemer, og refrengene er fengende.
Tempoet på platen er også høyt - trommene og bassen gallopperer mens gitarene spurter nådeløst av sted, og innimellom kommer ensformigheten snikende. Som på sangen «Perhaps Vampires Is A Bit Strong But...», der alt sklir ut i jazzing a la West Side Story.
Riktignok er dette indieplate med flere gode rockelåter, men det blir noe ensformig med 13 låter i samme høygiret. Guttene i Arctic Monkeys scorer til gjengjeld høyt på energi og entusiasme, og mange vil jo hevde at disse er et rockebands sterkeste kort.
Sterke låter er radiohiten «Bet You Look Good On The Dance Floor», åpningssporet «The View From The Afternoon», «Mardy Bum» og «Still Take You Home».