Engelsk kraftpunkjazz
Den engelske kvartetten Acoustic Ladyland debuterte på norsk jord under årets Vossajazz. Det må ha vært en kraftig og spennende opplevelse basert på «Last Chance Disco».
Acoustic Ladyland
Last Chance Disco
Babel/MusikkLosen
I kjølvannet av den originale tangentmannen og bandlederen Django Bates har det skjedd veldig mye spennende i engelsk jazz de seineste åra, men veldig lite av det har kommet oss for øre på denne sida av fjorden. Acoustic Ladyland har gjort noe så oppsiktsvekkende som å ha passert 10.000 solgte eksemplarer av «Last Chance Disco» som kom ut på fotballøya i fjor. Musikken snakker til et publikum langt utenfor den tradisjonelle jazzmenigheta – folk med punk, rock og tilliggende herligheter i blodet vil finne mye å glede seg over her.
Tangentmannen Tom Cawley, elbassisten Tom Herbert, trommeslageren Sebastian Rochford og den ideologiske føreren og komponisten bak det aller meste, Peter Wareham, på diverse saksofoner utgjør dette uhyre virile kollektivet. Når repertoaret består av låter som heter «Iggy», «Ludwig Van Ramone» og «OM KONZ» - sistnevnte dedisert til Olivier Messiaien og Yeah, Yeah, Yeahs - så skjønner vi raskt at Acoustic Ladyland befinner seg et aldri så lite stykke utafor jazzens A4-mal.
De som har opplevd band som Naked City, Sex Mob og gitaristen Marc Ribot vil finne mye å glede seg over her. Det er et trøkk og en heftighet over musikken som er sjelden. Dessuten er det slik også med Acoustic Ladyland at de ikke bryr seg nevneverdig om musikalske båser eller sjangre – de henter hemningsløst fra alle sine kilder og setter det sammen til noe som er fullstendig deres eget brygg. Alt, bortsett fra låta «Perfect Bitch» der det også er vokale utskeielser, er instrumentalt og noe forteller meg at Frank Zappa ville ha digga dette noe kraftig.
Musikken til Acoustic Ladyland møter deg ofte som et sleggeslag med sin intensitet. De fire unge herrene er tydeligvis full av energi og de har funnet fram til et felles musikalsk ståsted for å få den ut. Det betyr ikke at alt går unna i et helvetes tempo – her finnes det også rom for refleksjon sjøl om vi ikke snakker om ballader i tradisjonell form.
«Last Chance Disco» er jazzmusikk - og vel så det - for mennesker som ikke ante at de likte jazzmusikk.