Endelig voksne?

The National
High Violet
4AD

Etter å ha levert flere gode album allerede, er forventningene høye til The National. Kritikerroste og –elsket for sin enkelhet i det mørke er de, og også femteskiva «High Violet» legger seg i samme leia.

Lyden er umiskjennelig dem selv, om enn enda hakket mer voksne i uttrykk og tekst denne gang.

Som helhet faller enkelte av låtene gjennom – de blir anonyme og litt kjedelige. National-oppskriften funker ikke alltid, det blir litt gjentagende, litt uttværende. Men låter som fuzzete «Terrible Love», den noe røffere «Sorrow» og melodimørke «Anyone’s Ghost» viser The National på sitt ypperste – litt triste, litt angstfulle, litt blaserte – og fremdeles med tvil og redsler for hva voksenlivet innebærer. Vokalist og tekstforfatter Matt Berninger med sin mørke, uttrykksfulle sang, og gitarer i masser – The National har med High Violet ytterligere bekreftet sitt ståsted som rocken for de joda-voksen, men skreptisk som faen.

Tekstene vrir seg rundt relativt dagligdagse tema som bekymringer og redsler rundt det å ha kone og barn, jobben som er trøttende og ellers et litt utilfredsstillende A4-liv - ikledd et tekstuttryk og melodier som til tider er særdeles sort, men som også gjør denne skiva lettere tilgjengelig fortere enn mye av det bandet har levert tidligere.

The National spiller på Operaens hovedscene i regi Øyafestivalen i august. Det blir trolig en stor opplevelse åkke som, musikken kler større scener – men de kunne nok like gjerne omgitt seg med Oslos kveldshimmel med sin tristdystre musikk.

Denne saken ble første gang publisert 11/05 2010.