Endelig, Sondre Lerche

Sondre Lerche
Sondre Lerche
Telle Records / VME

Det er i 2011 ti år siden den da unge og lovende Sondre Lerche debuterte med «Faces Down» på toppen av bergensbølgen. Oppfølgeren «Two way monologue» var fremdeles i høyden, men siden - om vi skal se stort på det - forble Lerche mest lovende.

Foruten låta «The Curse of being in Love» var Chet Baker-flørten «Duper Sessions» ingen stor opplevelse. På «Phantom Punch» la han jazzen på hyllen og henter frem rocken. Det likte vi, og med låter som «The Tape» viste Lerche hva han er god for på sitt beste.

LES ALLE MUSIKKANMELDELSENE PÅ SIDE2

2009-skiva «Heartbeat Radio» hopper vi over, og lander dermed ved dagens selvtitulerte utgivelse. Og Lerche, en popmester i full blomst, innfrir.

«Sondre Lerche» er en opplevelse å lytte til. Skiva åpnes med den kløktige og luftige semiballaden «Ricochet», hvor Lerche og den akkustiske gitaren står i kontrast til de ørsmå støydryppene gjennom låta - som varsler stormen som kommer.

Den stormen blåser ikke fullt før på «Domino», og før den tid har vi vært innom popgull som «Red Flags», Simon & Garfunkel-aktige «Coliseum Town og den forunderlige kjente «Never mind the typos».

Lerche balanserer støtt mellom det enkle og avanserte, fra én gitar til fullt strykeorkester, og kan variere uttrykk ganske kraftig fra låt til låt. Han mikser pop med rock og har ikke glemt jazzen. Vi hører den i overganger og harmonier, som på jazzakkordene i «Go right ahead» og den innledningsvis sløye «Tied up to the tide».

Endelig høres det ut som om Sondre Lerche er ferdig med å utforske sine favorittsjangre, og kombinerer dem alle i ett Lerche-lydbilde. Superbe saker!