En verdenssvenske
Svenskenes supergitarist Ulf Wakenius har verden som sin lekegrind. Det skinner tydelig gjennom i musikken også.
Ulf Wakenius
Vagabond
ACT/MusikkLosen
Etter det mangeårige samarbeidet med de salige legendene Oscar Peterson og Niels-Henning Ørsted Pedersen blei Ulf Wakenius et verdensnavn. Det er ikke til å forundres over – vi snakker nemlig om en gitarist og musikant i den aller øverste ligaen. Det er nesten ikke noe Wakenius ikke har kontroll på når det gjelder jazzikalske uttrykk og instrumentbeherskelsen er enkelt og greit hinsidig.
Går man inn på den usedvanlig joviale og sympatiske Wakenius hjemmeside så finner man raskt ut at herren er booket bokstavelig talt kloden rundt i bortimot et par år fremover. Slik har det vært i lengre tid og slik kommer det til å være i lang tid framover. Bare de nærmeste dagene spiller Wakenius i Equador, Tyskland og Belgia. Inspirasjonen fra sine mange turer kloden rundt har han tatt med seg på sin ferskeste cd som han sjøl mener er the best I have ever made som det heter på swenglish som de jo også er veldig bra på i Wakenius hjemby Göteborg.
Wakenius har skrevet 4 av de 11 låtene, tittellåta faktisk sammen med sin gitarspillende sønn Eric som møter sin far til duell på Attila Zollers Birds and Bees, og både Vagabond, Bretagne, Breakfast in Baghdad og Song for Japan sier det meste om hvor Wakenius henter inspirasjonen fra og de originale låtene og det unike tonespråket på enten nylon- eller stålstrengsgitarene hans, eller på oud også, tar oss med til steder de færreste av oss har vært tidligere. De andre låtene, som er Stings klassiker Message in a Bottle, med den utrolige uttrykksfulle koreanske vokalisten Youn Sun Nah og den fransk-vietnamesiske gitaristen Nguyén Lê, Lars Danielssons Psalmen og Praying, Lyle Mays Chorinho, Jim Peppers Witchi-Tai-To, som Garbarek-Stenson kvartetten gjorde verdensberømt på 70-tallet og Keith Jarretts Encore, gjør dette til et usedvanlig mangfoldig og spennende visittkort fra Wakenius.
Når han så har med seg nevnte Danielsson på bass og cello og den for meg totalt ukjente, men likevel fantastiske franske trekkspilleren Vincent Peirani i kjernetroppene pluss darbuka- og cajon-traktøren Michael Dahlvid, så blir dette en totalt annerledes Ulf Wakenius enn vi har hørt før.
Vagabond er et viktig skritt i en ny, men fortsatt høyst melodisk retning for Ulf Wakenius. Han er enkelt og greit blant klodens aller beste gitarister og her følger nok et vakkert og originalt bevis.