En smak av Air
At Air har skrevet musikken når skuespillerdatteren til Serge Gainsbourg og Jane Birkin gir ut sitt egentlige debutalbum, er lett å høre. Men en fryd å lytte til er det uansett blitt.
Charlotte Gainsbourg
5:55
Atlantic/Warner
For noenogtyve år siden dro Frankrikes nasjonalikon Serge Gainsbourg med seg sin da tolv år gamle datter i studio for å spille inn låta «Lemon Incest». Han toppet det hele med en musikkvideo der han og datteren lå på en dobbeltseng, han i bar overkropp, hun i bare trusa og en svær herreskjorte.
Han visste, kanskje bedre enn noen, hvilke knapper han skulle trykke på for å lage rabalder, den notoriske rabulisten Serge. Og to år senere bar det igjen i studio med far og datter, og Charlottes debutalbum «Charlotte For Ever» så dagens lys.
Omtrent på samme tid skjøt Charlottes skuespillerkarriere fart, og siden har hun vært en av Frankrikes sentrale skuespillere, som også har blitt kjent for et internasjonalt filmpublikum gjennom filmer som «21 Grams». Senere i høst kan du se henne i Michel Gondrys «The Science of Sleep».
Men nå altså: Charlottes andre album, «5:55». Musikken har den tidvis glitrende franske duoen Air laget, og tekstene er skrevet av Charlotte selv i samarbeid med Pulps Jarvis Cocker og Neil Hannon, bedre kjent som The Divine Comedy. Produsent for det hele er dessuten den ikke ukjente Nigel Godrich.
Et aldri så lite stjernelag, altså. Og naturligvis et produkt med en voldsom fallhøyde, nok til at mange garantert vil møte albumet med en solid dose skepsis.
Men så har det altså blitt en riktig deilig liten utgivelse. Charlotte hvisker, synger og snakker seg gjennom albumet, på samme tid både distant og nærværende, som seg hør og bør for en mystisk og forførende chanteuse.
Plata minner en del om Airs debut, «Moon Safari», den har det samme behagelige stemningsleiet. Det hele gjøres svært så delikat og drømmeaktig gjennom store mengder buktende strykere og et gjennomgående klangfylt og harmonisk piano.
På enkelte låter er det overtydelig at man også har villet gjøre krus på fader Serge, måten bass og strykere er arrangert på gir helt klare signaler om det. Men hva gjør vel det? Alle som for eksempel har lyttet til Histoire de Melody Nelson vet at det finnes langt verre inspirasjonskilder enn gamle Serge.
Kort sagt er det blitt en lekker liten plate, dette. Ikke la deg lure av gledesdrepere som hevder noe annet.