En rockedrøm

(SIDE2):

AC/DC
Black Ice
Columbia

Det har vært en stund siden australske AC/DC har vært ute med et nytt studioalbum. I 2000 kom «Stiff Upper Lip», fem år etter «Ballbreaker». Den kom igjen fem år etter «The Razor's Edge». Rask hoderegning betyr altså at på 18 år har AC/DC gitt ut fire album.

Det er muligens ikke så rart at fansen mener albumet er etterlengtet. At albumet også leverer varene skal så absolutt ikke være usagt.

Helt fra første riff sparkes platen i gang som om det ikke var åtte år, men åtte uker siden sist vi hørte fra Young-brødrene. Åpningssporet «Rock'N Roll Train» er klassisk AC/DC fra start til begynnelse, og fortsettelsen er i samme spor. Skikkelig bluesrock i «Skies on Fire», klassisk boogierock i «Big Jack» og til helt klassisk AC/DC i «War Machine».

Dessverre så er midten av platen noe svak med sporene «Smash N Grab», «Spoolin' For A Fight» og «Wheels» før det virkelig tar av i min nest største favoritt på platen: «Decibel». Dette er bluesrock slik kun AC/DC kan gjøre det.

«Stormy May day» og «She Likes Rock N Roll» er AC/DC slik bare de kan, noe som selvfølgelig er som det skal være.

Den nest siste sangen på platen: «Money Made», er av en slik klasse at den plasserer seg rett inn på en favorittliste over sanger fra Angus og kompani. Her hører man virkelig to brødre som kan det man vil at de skal kunne.

Det hele slutter med sporet som har gitt oss tittelen på anmeldelsen: «Rock'n Roll Dream». For det er nettopp det AC/DC er med «Black Ice». At de åtte år eter sitt siste studioalbum skulle kommet tilbake og rocke mer enn de fleste andre klarer som er under halvparten av alderen deres (Angus Young er 53 år gammel) er en drøm.

Bare en sann en.