En parodi på seg selv

Bob Dylan
Oslo Spektrum

Det startet ganske OK i Oslo Spektrum, da Bob Dylan og hans menn entret scenen kvart på åtte torsdag kveld.

Etter noen strofer fikk lydmannen stilt inn Dylans vokal, slik at han var hørbar over instrumentene – og serverte Things Have Changed, slik han har gjort på sine siste konserter. Lyden var deretter ikke så gæern.

Med mørke fløyelstepper i halvmåneform som bakgrunn og med dunkel belysning i form av stillestående lyskastere, var det en svært intim setting. Steelgitar og fiolin sørget for at melankolien og de grå tonene i musikken ble varme. Alle i salen måtte sitte denne kvelden, og slik ble det hele enda mer tonet ned. Hadde det også vært små bord med matchende små lamper på, kunne det blitt riktig trivelig. Hadde veien også vært kortere til bar og toalett, kunne man begynt å snakke klubbstemning.

Men det var altså klappstoler og en sedvanlig tyst Dylan mellom sangene. Man kan nesten lure på om han bryr seg om hvor han er – publikumskontakten er forsvinnende liten. Men hey, ikke vil han bli tatt bilde av, og han er den av de på scenen som skjuler seg mest i skyggene på scenen, så kanskje man skal la musikken tale for seg selv.

Og det er vel der det skorter mest, på Dylans gamle dager. For selv om han er blitt en eldre mann, så er det ikke bare enkelt å godta at det begynner å skrangle vel mye også musikalsk, og ikke bare i skjelettet. Han durer videre med stort sett stødig stemme, godt hjulpet av et band som lunter trygt etter.

På Duquesne Whistle fikk man nesten lyst på et lite dansegulv (i tillegg til de nevnte småbordene), men det går raskt over i flere låter som i stedet gir følelsen av den akk så intetsigende taffelmusikken. Det er jo fint, (dette fryktelig kjedelige ordet når man skal beskrive musikk) – men man sitter med følelsen av at noe mangler. For til tross for høydare innimellom, og selv om det varierer fra det som må betegnes som danseband, en svipptur innom jazz, ut i folk og ned til bassdrevet rock, så er det stort sett samme takta. Og stort sett samme virkemidlene.

For selv om stemmen til Bob aldri har vært den sterkeste, så har den likevel vært med å bygge opp under låtene hans. Og selv om den fremdeles er like gjenkjennelig, er den til tider en parodi på det som delvis er kjennetegnet på visesangeren Dylan.

Og når han etter 45 minutter endelig åpner munnen for å gjøre noe annet enn fremføre låtene sine, så mumler han et eller annet uforståelig, før hele gjengen går av scenen. Lyset skrus på og de tusener i salen begynner å småprate og lure på hva som skjer.

Etter 15 minutter dimmes lyset igjen, Dylan plasserer seg nok en gang bak tangentene og konserten kan fortsette. Herregud, nå da man endelig begynte å avfinne seg med hvordan stemninga var, så er det tilbake til start. Og det fortsetter som det begynte. Noen låter som sitter godt og noen som er kjedelige – henholdsvis levert i form av smygende, laidbackdeilige Scarlet Town og nesten grusomme Spirit On The Water.

I grunnen kan man ikke utsette så mye på publikum. Majoriteten besto av godt voksne og livslange fans, som klappet og plystret hver gang Bob gjorde noe utenom det vanlige i en låt. Som å blåse i munnspillet. Det gjorde han på to sanger.

Ellers er det forbausende stille i salen. Det kan være de (mye nevnte) stolene, publikums snittalderen – eller det at man har slik respekt for et levende ikon på 72 år. Eller det kan være en blanding av alt. Det er utvilsomt stor og ekte glede over å se Dylan, men det er også litt rart å se tilbakeholdenheten – som om mannen er gud.

Ingen skal ha hørt guds stemme, så det er jo selvsagt en mulighet. Uansett, Bob har heller ikke dansemovsa helt inne, og ser litt skranten ut der han står. Men han er trolig verdens minste mann i verdens kuleste skinnbukser med verdens bredeste beinstilling. Det er jo noe – og det samme er låtene, som tross alt tåler både tidens tann og Bobs elde. Etter siste låt fikk han stående applaus, og han og bandet kom ut igjen og leverte All along the Watchtower og Blowin' in the Wind. Det meste blir (tydeligvis) raskt tilgitt da.