En hyllest av eneren
Trommemaestro Jon Christensen runda 70 tidligere i år. I går var det klart for den store hyllesten - med han sjøl i et slags sentrum.
Kongsberg/(Side2.no): Det er umulig å måle hva slags betydning Jon Christensen har hatt for både norsk og internasjonal jazz. For svært mange trommeslagere, og andre intsrumentalister, kloden rundt er han det store ikonet og jeg har sjøl vært til stede på klubben 55 Bar i New York da supergitarist Mike Stern oppdaga at Christensen var i salen som publikummer. Etter at han gikk av scena kom han sporenstreks bort til vår mann og lurte på om det virkelig var han som var der og etter å ha fått bekreftelsen kom bekjennelsen om at Stern var hans største fan. Stern er langt i fra aleine om det!
Mottakelsen på Kongsberg var i samme gata - Christensen blei mottatt med trampeklapp da han kom inn på scena - sjelden vare!!! Han hadde fått satt sammen drømmebandet sitt for anledninga og med Arild Andersen (bass), Tore Brunborg (tenorsaksofon), Emilie Stoesen Christensen (vokal) og Jens Christian Bugge Wesseltoft (piano) kan man vel nesten ikke håpe på noe mer.
Jons datter Emilie er avgjort den minst kjente av de fem, men er det noen rettferdighet i verden så kommer hun til å få ei strålende karriere. Seks av låtene hadde hun skrevet både tekst, norsk og engelsk, og melodi til og det er en inderlighet og ekthet i både låtene og måten hun fremfører dem på som forteller om en modenhet som skulle antyde at hun hadde levd mye mer og lenger enn hun virkelig har gjort. Emilie har en vakker stemme, en tilstedeværelse i det hun foretar seg og en trygghet i hvem hun er som gjør at det skal bli uhyre spennende å følge henne i åra som kommer.
Andersen, Brunborg, Christensen og Bugge Wesseltoft er enkelt og greit a-laget i norsk jazz - med representanter for to generasjoner. Alle hadde bidratt med låter bortsett fra sjefen sjøl som kun har "skrevet" ei låt i si karriere - "Blupp". Her var det så mye respekt og empati ute og gikk at resultatet måtte bli deretter - veldig bra. Nå er det jo slik at disse gutta sjelden leverer under det nivået, men denne gangen blei det også levert noe ekstra til ære for eneren bak trommene.
En ung Sidsel Endresen spurte en gang Jon Christensen om hvor eneren var. Svaret var at den kunne være både her og både der! Det var starten på en lysende karriere for Endresen. For den fullsatte Kongsberg Kino var det uansett en stor ære og glede å få være til stede da eneren Jon Christensen blei hylla.