En historieforteller

Ambrose Akinmusire
When the Heart Emerges Glistening
Blue Note/EMI

Jazzverdenen blei først skikkelig oppmerksom på Akinmusire, en “ekte” afroamerikaner med amerikansk mor og nigeriansk far, da han vant den prestisjetunge Thelonious Monk-konkurransen i 2007, en annen stor trompetkonkurranse og sjøsatte sin debut-cd “Prelude¿to Cora”. Akinmusire, som er født og oppvokst i California, gikk på samme skole som Joshua Redman, skjønte at det var mulig gjennom hardt arbeid å nå de måla han satte seg. Hans første cd på det velrennomerte selskapet Blue Note forteller oss at han er på meget god vei.

Akinmusire er utstyrt med en fantastisk teknikk, men bruker den uten unntak fornuftig. Det vil si at han makter å fortelle historier via sitt horn i motsetning til å befinne seg oppe i stratosfæren for å fortelle oss hvor “flink” han er. Den eneste standardlåta han serverer oss, “What’s New”, er en hyllest til en av hans store helter, Clifford Brown, som også var en historieforteller av en annen verden.

Måten Akinmusire går frem på når han komponerer, er at han faktisk skriver historier som han lager musikk til. Historiene er stort sett til eget bruk, hans medmusikanter får i liten grad høre dem, sjøl om det høres slik ut underveis her. Ett unntak er “My Name Is Oscar” der Akinmusire sjøl resiterer sin tekst som handler om unggutten Oscar Grant som blei skutt og drept av politiet i deres felles hjemby, Oakland. Sterkt på alle vis og dessuten forteller det mye om hvor bevisst Akinmusire er.

Bortsett fra et par bidrag fra produsent og en annen av den amerikanske jazzens aller mest spennende personligheter, pianisten Jason Moran, så er det Akinmusires faste band vi møter her. Det vil si trommeslager Justin Brown, pianist Gerald Clayton, bassist Harish Raghavan og tenorsaksofonist Walter Smith III – sistnevnte har spilt med Akinmusire i vel 12 år og her snakker vi en helt spesiell type telepatisk forståelse.

Musikken er melodisk og tøff og Akinmusire har tydeligvis henta inspirasjon fra store deler av sin oppvekst og den er ikke begrensa til jazz. Sjøl om det låter amerikansk, så låter det samtidig uamerikansk – dette studioalbumet låter på mange måter som en konsertinnspilling der vi hører musikantene rope ut sine oppmuntringer til hverandre.

Ambrose Akinmusire er på god vei, men forhåpentligvis er han den type musikant som alltid vil være på vei. Det låter beintøft allerede nå, men sannsynligvis kommer han til å låte helt annerledes allerede ved neste møte.