En drøy munnfull

Nightwish
Dark Passion Play
Nuclear Blast/Indie

For to år siden fikk Nightwish-vokalist Tarja Turunen en kald støvel i stumpen av bandsjef Tuomas Holopainen. Hun var visst blitt for selvopptatt og grisk, og måtte derfor vike plassen. Etter en omfattende runde falt til slutt valget av erstatter på svenske Anette Olzon.

Nå er det nå en gang slik at Turunen, til tross for sitt tilsynelatende egoistiske vesen, ga Nightwish et særpreg som skilte dem kraftig fra andre melodiske metallband med damevokal. Olzon er for all del en oppegående vokalist, men akk så tradisjonell. Dermed får låtsnekrer Holopainen en skikkelig utfordring med å lage låter som står stødig av seg selv. Det klarer han kun tidvis på det nye, og særdeles lange, verket «Dark Passion Play».

Det 14 minutter lange åpningssporet er direkte strålende. Produksjon, riff og melodi sitter perfekt, og resultatet demonstrerer hvilke kvaliteter som ligger i bandet når alt klaffer. Det lyder mektig og majestetisk, og refrenget er noe av det bedre Nightwish har levert i løpet av sin foreløpige levetid.

I løpet av de 12 påfølgende låtene veksles det mellom fengende popmetall, delvis vellykkede ballader og en rekke forglemmelige halvtempolåter. Når Nightwish så går Jethro Tull i næringen på «The Islander» blir det hele en smule komisk.

«Dark Passion Play» er minst 20 minutter for lang og fire låter for kjedelig til å gjøre mer enn et middels godt inntrykk i jungelen av tilsvarende band.