En av sjefene
Det Stanley Clarke ikke er i stand til å utføre på enten en elektrisk eller en akustisk bass, er ikke verdt å bry seg så mye med.
The Stanley Clarke Band
The Stanley Clarke Band
Heads Up/MUDI
Helt siden begynnelsen av 70-tallet har den nå 59 år gamle bassvirtuosen Stanley Clarke sørga for hakeslepp kloden rundt. Både som et sentralt medlem av fusion-pionerene i Return to Forever, Chick Corea, Al Di Meola og Lenny White var de andre, og på egen hånd la den på alle måter store Stanley Clarke lista for alle bassister som har kommet på banen etter han.
Teknisk sett har Stanley Clarke få om noen begrensninger – han er i stand til å få bassene sine til å gjøre hva han enn måtte ønske. Det kan lett føre til at det musikalske kan komme i bakgrunnen for det ekvilibristiske og i mine ører har det skjedd i tilfellet Stanley Clarke ved flere anledninger.
Etter at han i en periode i stor grad forsvant fra jazzlivet og oppholdt seg i platestudioer som produsent og blant annet skrev musikk for film, teater og poprelaterte artister, så har han heldigvis kommet hjem igjen de siste åra.
Return to Forever la opp allerede i 1977, men da herrene i 2007 fant ut at de ville gjenoppstå, så markerte Clarke seg raskt som bass-sjef nok en gang. Til neste år skal RtF fortsette sin verdensturné, nå med Bill Connors på gitar og Jean-Luc Ponty på fiolin, men i mellomtida kan vi hygge oss med Clarkes egen musikk og hans eget band.
Her møter vi både den elektriske, funky verdensmesteren og den følsomme instrumentalisten med den store fela. Rundt seg har han samla et band utstyrt med de kvaliteter som trengs for å utføre disse svært så krevende øvelsene og trommeslageren Ronald Bruner Jr., den japanske pianisten Hiromi og den ukrainsk/israelske tangentmannen Ruslan er kjernetroppene i The Stanley Clarke Band. Når så gjestelista består av blant andre Manhattan Transfers Cheryl Bentyne, gitaristen Charles Altura, elbassist, bortimot i samme klasse som sjefen, Armand Sabal-Lecco og saksofonist Bob Sheppard, så blir dette ei hyggelig og sammensatt musikalsk reise.
Musikken er ofte så funky som vel tenkelig, men når Clarke hyller den største av de gjenlevende, Sonny Rollins, med Charles Mingus gamle bass som han har fått låne av Bill Cosby, og avslutter ballet mutters aleine med Bass Folk Song #6 (Mo Anam Cara) så følsomt som vel tenkelig, så er det lett å slå fast at det er en komplett musikant vi har med å gjøre.