En av de største

Paul Motian
Paul Motian
ECM/Grappa/Musikkoperatørene

“Conception Vessel”, “Tribute”, “Dance”, “Le Voyage”, “Psalm” og “It Should´ve Happened a Long Time Ago”, innspilt mellom 1972 og 1984, var Motians seks første utgivelser på ECM som leder. Før den tid hadde Motian (1931-2011) markert seg kraftig som en av de beste, mest originale og etterspurte sidemennene i amerikansk jazz: Samarbeidet med Bill Evans og Scott LaFaro, Paul Bley og Gary Peacock og med Keith Jarrett i hans amerikanske kvartett var åpenbare bevis på det.

Motian trivdes godt i bakgrunnen og var heller ingen komponist – før han arva et piano av Jarrett. Da begynte han å skrive enkle låter, ofte med impulser fra foreldrenes fødeland Armenia, og ECM-sjef Manfred Eicher, som blei godt kjent med Motian i Jarrett-perioden, oppfordra han både til å skrive mer og sette sammen sine egne band.

Som sagt så gjort og det han ga oss med de forskjellige konstellasjonene disse 12 årene er glitrende eksempler på hvilken eminent bandleder og komponist Motian etter hvert blei.

På «Conception Vessel» hadde han med seg følgende toppmusikanter – samt noen mindre kjente: Sam Brown (gitar), Becky Friend (fløyte), Charlie Haden (bass), Keith Jarrett (piano og fløyte) og Leroy Jenkins (fiolin). To år seinere på «Tribute» er Brown og Haden fortsatt med mens Paul Metzke (gitar) og Carlos Ward (altsaksofon) er nye stemmer. Disse to innspillingene står for Motians første runde som leder med låter med ganske klar struktur og melodikk og Jarrett er sjølsagt en fantastisk solist med sine hyl og rop allerede på plass.

Med innspillingene fra 1977 og 1979, «Dance» og «Le Voyage», tar Motian oss med til et helt annet sted. Her møter vi han i to pianoløse trioer med den sterkt underkjente tenor- og sopransaksofonisten Charles Brackeen og med henholdsvis David Izenzon og franskmannen J.F. Jenny-Clark på bass. All musikken er skrevet av Motian og er sjølsagt mye åpnere og løsere og Motian framstår i stadig større grad som en fargelegger.

På begynnelsen av 80-tallet oppstod et samarbeid som skulle vare livet ut for Motians del. Det skulle etter hvert framstå som en bassløs trio med innovatørene Bill Frisell på gitar og Joe Lovano på saksofoner – på «Psalm» var også saksofonisten Billy Drewes og bassisten Ed Schuller med, men på «It Should´ve Happened a Long Time Ago» fra 1984 var den grensesprengende trioen på plass. De siste åra av Motians liv spilte ikke trioen utenfor Manhattan, på grunn av Motians dårlige helse, men mange tok turen fra store deler av verden for å få med seg det originale budskapet de alltid hadde å by på.

Ethan Iverson, pianisten i The Bad Plus, har skrevet en flott 15-siders tekst som forteller oss hvem og hva Paul Motian var, Manfred Eicher forteller at teknikeren Martin Wieland, som er ansvarlig for alle disse innspillingene, spilte en like viktig rolle som Jan Erik Kongshaug fortsatt gjør samt at vi får en rekke flotte bilder av gruppene fra denne perioden, fører til at dette er et møte som er en viktig del av jazzhistoria. Paul Motian var utvilsomt en av de aller største.