En av de beste «ukjente»
Den amerikanske pianisten David Kikoski har rukket å bli 45 år og har spilt med alt og alle de seineste tiårene. Likevel har han ikke greid å ta steget helt opp i elitedivisjonen. Det er både synd og skam – David Kikoski er både som musikant, komponist og bandleder svært langt framskreden.
David Kikoski
Limits
Criss Cross Jazz/MusikkLosen
(SIDE2): Helt siden Kikoski inntok New York i 1984, har han vært en av de store favorittene til sine medmusikanter – a musicians musician som det heter på ny norsk. Trommeikonet Roy Haynes var den første som hanka inn Kikoski og de seinere åra har vi blant annet hørt han med Mingus Big Band og med soul/funk/jazz-bandet til Randy Brecker og Bill Evans.
Aller best tror jeg likevel Kikoski trives på egen hånd – det vil si med sin egen musikk og med sine egne håndplukkede musikanter. «Limits» er hans trettende utgivelse under eget navn – den sjuende på det nederlandske selskapet Criss Cross Jazz.
Musikantene han har med seg, noen av New Yorks aller mest ettertraktede i den akustiske, moderne gata, har Kikoski jobba mye med i ymse sammenhenger opp gjennom åra. Tenorsaksofonisten Seamus Blake, som vi også kjenner fra John Scofields band og som nå også spiller med den norske New York-bosatte gitaristen Lage Lund, er en av Kikoskis medsammensvorne i Mingus Big Band. Larry Grenadier er en av verdens mest hørte bassister – med svært god grunn - gjennom Brad Mehldau Trio og trommeslager Bill Stewart er alles favoritt – inkludert John Scofield. De to sistnevnte har spilt mye på trio med Kikoski tidligere, blant annet på «Details» fra 2004.
Her treffer vi på kvartetten utelukkende i Kikoskis komposisjoner og vi snakker om intrikate, men likevel svært melodiske saker som groover i alle slags tempi. Vi har med fire musikanter med svært store ører å gjøre som til enhver tid spiller på og av hverandre. De tekniske ferdighetene til de fire får aldri komme i veien for det musikalske uttrykket og totaliteten – dette er en KVARTETT som er ute etter å lage stor musikk sammen og det har de på mange vis greid. Likevel tror jeg ikke David Kikoski greier å ta det siste steget denne gangen heller – det helt spesielle og originale er nok ikke tilstede denne gangen heller.