En av de aller største

Wayne Shorter
The Complete Columbia Albums Collection
Columbia/Legacy/Sony Music

Wayne Shorter har nådd den anstendige alder av 78 år, men er fortsatt blant jazzens aller meste spennende stemmer – som han har vært det helt siden han blei en del av Art Blakey’s Jazz Messengers i 1959. Etter fem år hos Blakey, blei han en viktig del av Miles Davis’ andre store kvintett fra 1964 til 1969. I 1970 starta Shorter det legendariske fusionbandet Weather Report sammen med Miroslav Vitous og Joe Zawinul og etter at bandet blei oppløst i 1986 har Shorter stort sett leda sine egne band – også det med enorm suksess. Her får vi et gjenhør med alt Shorter gjorde på Columbia fra begynnelsen av 70-tallet til slutten av 80-tallet – både med og uten Weather Report. Her dreier det seg om hans soloskiver og det han skrev for Weather Report.

Boksen, som består av 6 cder, begynne med to skiver med kun Weather Report-materiale fra skivene “Weather Report” – både fra 1971 og 1982. “I Sing the Body Electric”, “Sweetnighter”, “Mysterious Traveler”, “Tale Spinnin’”, “Black Market”, “Heavy Weather”, “Mr. Gone”, “8:30”, “Night Passage”, “Procession”, “Domino Theory” og “Sportin’ Life” fulgte på rekke og rad – alle med strålende Shorter-komposisjoner som “Harlequin”, “Port of Entry” og “Mysterious Traveler”. Med sine låter, sitt saksofonspill og med dette bandet satte Shorter kursen for hvor musikk i grenselandet mellom jazz og rock skulle gå.

I løpet av Weather Report-perioden laga Shorter også ei solo-skive, “Native Dancer”, som blei favorittskiva mi da den kom ut i 1975 – jeg husker hvor jeg kjøpte den og jeg glemmer aldri følelsen da jeg hørte Shorter og den brasilianske vokalisten og legenden Milton Nascimento framføre “Ponta de Areia” første gang. Det gjør faktisk akkurat like sterkt inntrykk den dag i dag. Den har vært, er og kommer til å bli værende noe av det beste og sterkeste jeg har opplevd av musikk.

Etter Weather Report-bruddet laga Shorter tre skiver til før 80-tallet var over: “Atlantis”, “Phantom Navigator” og “Joy Ryder”. Det var i mine ører et lite sidespor for Shorter der det virka som han forsøkte å skape et for strømlinjeforma jazzrock-landskap med alt for mye programmerte trommer og synther. Saksofonspillet var det heller ikke her noe galt med – det har det aldri vært!

Fra slutten av 90-tallet og fram til i dag har Shorter stort sett omgitt seg med en fantastisk akustisk kvartett og i sommer står han på scena i Molde nok en gang. Det blir garantert nok ei høytidsstund med den levende legenden Wayne Shorter. I mellomtida er det veldig mye å hygge seg med på dette historiske tilbakeblikket.