En annen Mehldau
Brad Mehldau har i løpet av de siste tiårene etablert seg som en av jazzens aller mest spennende pianister. Her får vi møte han i ei helt ny utgave.
Brad Mehldau & Mark Guiliana
Mehliana: Taming the Dragon
Nonesuch Records/Warner Music
Før Brad Mehldau slo gjennom som bandleder for sin egen trio på 90-tallet, hadde vi allerede stifta bekjentskap med han blant annet i Joshua Redmans band. Med Brad Mehldau Trio slo han virkelig gjennom – først med åtte skiver på Warner Bros. og seinere med seks på Nonesuch pluss soloskiva «Live in Tokyo». Vi har også møtt Mehldau i samarbeid med stjernesopranen Renée Fleming, med et kammermusikkensemble og to skiver sammen med Pat Metheny. Brad Mehldau har så avgjort etablert seg i den ypperste pianotoppen og blir av mange sett på som den viktigste forlengeren av det blant andre Bill Evans, Keith Jarrett, Chick Corea og Herbie Hancock har satt i gang.
Her møter vi Mehldau i en helt ny setting sammen med trommeslageren Mark Guiliana. De to har spilt sammen i en årrekke, men har passert godt under min radar og noe av grunnen er sjølsagt at de har turnert lite og ikke har gitt ut skive før «Mehliana: Taming the Dragon». Guilina er også et relativt ubeskrevet blad for meg sjøl om han har spilt lenge med bassisten Avishai Cohen og andre spennende artister som befinner seg et godt stykke utafor boksen som Meshell Ndegeocello, Dhafer Youssef og Bobby McFerrin. Magasinet Modern Drummer sier at Guilina «is at the forefront of an exciting new style of drumming» - intet mindre.
Her spiller Mehldau i tillegg til flygel stort sett synther og elektrisk piano. Dessuten resiterer han en tekst av den amerikanske flypioneren Amelia Earhart, «A Woman’s Place in Science». Guiliana er også en framifrå elektroniker i tillegg til sin heftige trommeinnsats. Dessuten blir den franske originalen Serge Gainsbourg hedra med en del samples.
Dette er original, funky og elektrisk musikk annerledes enn alt annet man har hørt fra Brad Mehldau tidligere. Halvparten av de 12 låtene har Mehldau skrevet mens resten er unnfanga av begge to. Den forteller oss at her avdekkes det hittil skjulte sider fra den usedvanlig begava musikanten og filosofisk anlagte Brad Mehldau og i Mark Guiliana har han funnet en sjelsfrende som passer dette uttrykket og denne musikken perfekt.
Dette er unikt, overraskende og tøft – holder lenge det.