Eminems slaktere

Slaughterhouse
Welcome to: Our House
Shady/Aftermath/Interscope/Universal

Det er ikke mange grupper i dagens hip-hop-verden. Iallefall ikke supergrupper. Men etter mange år med moderat suksess på egenhånd, valgte disse gutta å slå seg sammen som Slaughterhouse: California-gutten Crooked I, Jersey-hunken Joe Budden, Dr. Dres eks-New York-artist Joell Ortiz og Detroit-ringreven Royce da 5’9”. Sistnevnte er best kjent som Eminems bestis, noe som trolig gjorde valget til Em lettere: Å signere Slaughterhouse til Shady Records.

Marshall Mathers er som alle vet en av de mest anerkjente rapperne i gamet, og hans nye kvartett er ikke snaue på mikrofon. På sitt første album for Em lar sjefen dem kjøre sitt eget løp, til tross for noen litt malplasserte radioflørter. Det er lov å forsøke å lage hits, men til tross for at Eminem og Lil Wayne klarte å flippe Haddway «What Is Love» til sin forrykende «No Love», går det ikke så bra med «My Life». Sammen med Cee Lo Green går slakterne for den italienske dance-gruppen Coronas debutsingel «The Rhythm of The Night». Æsj! Det sitter heller ikke som skudd når sangfuglen Skylar Grey gjester pompøse «Rescue Me» og tittelsporet «Our House», selv om guttas rapping (vilt vers fra Em!) og den britiske produsenten Alex Da Kid drar opp.

På 10 av låtene er Eminem kreditert som co-produsent, men hans bidrag forblir difuse, til fordel for langt mer (produksjonsmessig) rutinerte folk som Hit-Boy, T-Minus, No I.D. Boi-1da, Justice L.E.A.G.U.E og Mr. Porter alias Kon Artis fra gode «gamle» D12.

Heldigvis har Slaughterhouse som sagt nok av plass til å boltre seg med sin harde spytting, som hovedsaklig består av godt satt sammen skrytete pissprat, men de vier også plass til seriøse tekster om alt fra oppveksten og nedturer som nesten endte med selvmord til familiemedlemmer som går bort grunnet kreft. Eminems supergruppe er foreløpig ikke et superfresht pust i dagens hip-hop-suppe, men deres Shady-debutalbum anbefales.