Elendig fra Tone
Det har vært spor av god musikk på de tidligere albumene til Tone, men denne gangen må du lete lenge. Veldig lenge.
Hun er en av Norges mest sexy på stort sett alle avstemninger, og vi kan ærlig avsløre at en sak om Tone leser mer enn en sak om egentlig hvem som helst andre. Det er ingen tvil om at dama er populær (hun har blitt 22 år så det bør være generelt slutt på å kalle henne jente).
Stemmen hennes er også relativt god, i hvert fall i en norsk sammenheng. Det har også vært slik at hun på tidligere album har vært borti gode låter. Denne gangen klarer hun mesterstykket å styre unna akkurat det, med god hjelp av blant annet Christian Ingebritsen, David Eriksen og Simone Larsen.
Siden vi ofte får en god del kjeft for å rase gjennom det som ligner på slakt av plater, skal vi gjøre dette relativt pedagogisk. Sang for sang.
Slightly Bitter Taste
En ekstremt intetsigende låt som er totalt ødelagt av overproduksjon. Det er spor av en ok låt her, men ekkobruken og oppbygningen av låten ødelegger egentlig det hele. Tone synger fint, men det er en ekstremt lite givende låt. Refrenget føler du at du har hørt en million ganger før, og det er her ikke ment positivt.
No Way Out
Låt nummer to åpner lovende med pianospill og en fin stemmebruk av Tone (dyp). Litt for fort har så produsentene lagt på en kjedelig beat, og oppbygningen av låten til det selvfølgelige refrenget kommer for fort og det hele høres til slutt ut som en av Grand Prix-låtene som ikke nådde opp i Sverige.
Crazy Cool
Dette er den andre singelen fra albumet og er så kalkulerende at den bommer totalt. Det er et allsangrefreng, noen uahuahuaua-er og den er glemt raskere enn du har hørt den. Det er utvilsomt en fin låt et eller annet sted. Det er bare gjort litt for lett. Der musikk rundt i verden, som skal appellere til det popelskende publikummet, har utviklet seg er dette veldig 2000, ikke 2010.
Can't Face Losing You
Hva er dette? En ballade? Det hadde vært smart med den stemmen Tone har. 80-tallsbeaten fungerer relativt greit i oppbygningen fra det som høres ut som en klinesang fra 1984. Det blir kanskje litt for likt gjennom sangen, men dette er en av de bedre låtene på albumet.
Stuck in my Head
Åpningen på denne sangen er det klart beste med den. Det er også relativt gøy med en «duett» med Vinni hvor han rapper og Tone synger, men, dessverre. Sandra gjorde det bedre med sin rap/pop-hybrid. Relativt mye bedre også.
I Love You
Strykere er et godt våpen i en sang om kjærlighet, mens idiotdiscorytme ikke er det. Det må finnes grenser for hvor enkelt man skal gjøre det? Refrenget er fint, og sangen er godt bygget opp - men den generiske discorytmen bak ødelegger så det holder.
That's What You Get
Dette er en låt som er så anonym at du vanskelig kan se hva den gjør på albumet helt til den faktisk overrasker med en godt refreng og med kondisjon nok til å levere i alle de nesten fire minuttene den varer. OK låt, men den kunne vært enda bedre.
Stupid
Det er nok en del fans av Tone som sikkert vil bruke det ordet om denne anmeldelsen, men denne låten er nok et eksempel på at en fin låt er ødelagt av dum rytmebruk (eller generisk, overenkel etc.) Fin nok sang, men ingen sang du vil huske. Og, hva er det med den ekkobruken? Uff.
Don't Wake Me
Her kunne man sikkert kommet med et ekstremt billig poeng og sagt noe om at man sovner av albumet, men dette er uansett platens mest anonyme spor.
40 years
Kassegitar? Knipsing? Hva skjer her - har noen funnet ut at Tone faktisk er nok for en sang, og at overproduksjon ikke er løsningen? Merkelig nok holder det gjennom hele sangen. Dette er platens beste spor, og en låt som burde være veien framover for Tone. Denne typen produksjon på flere låter ville hevet hele albumet mange hakk.
Love Me Like You Hate Me
En fin-fin låt som gjør at dette albumet avsluttes med de to beste sangene på hele albumet, selv om refrenget her som så mye annet er direkte fra Miley Cyrus-skolen (det vil si så generisk at de fleste vil like det, og få mislike det).
Oppsummert så er dette albumet dårligere enn det Tone fortjener. Stemmen hennes er bedre enn låtene, og produksjonen er så gammeldags og kjedelig at noen bør rive henne ut fra de armene hun sikkert har det musikalsk koselig i, til noe nytt og litt mer spennende. Jeg skylder ikke på Tone, men plateselskap og produsent - det er lov å prøve noe nytt sånn innimellom.
Du kan høre albumet her: