Ekstremt todelt
Skal vi se. fem pluss to delt på to er lik... Tja, det må nok bli tre, er jeg redd.
Maria
Hold on Be Strong
Universal
Hvorfor dette tåpelige regnestykket, spør du? Vel, årsaken er todelt, bokstavelig talt.
Mister retning
Det har seg nemlig slik at Marias andre album er av ypperste merke. Helt til man kommer ca. halvveis, dvs. til og med femte spor.
Da faller det gjennom. De resterende seks låtene (sju hvis man tar med bonussporet) ødelegger rett og slett det meste.
Ikke bare er de av heller laber kvalitet hver for seg. De gjør at hele plata havner helt ut av kurs.
Motown
Men la oss begynne med første del. Man blir faktisk litt tatt på senga av hvor sprettent og herlig lekent det hele begynner.
Tittelsporet trenger vel ingen videre beskrivelser nå. La oss bare slå fast at vi endelig sender fra oss et Grand Prix-bidrag vi kan være stolte av.
Men det stopper ikke der. Maria og hennes produsenter har tatt Amy Winehouse retroinnflytelse et tiår framover i tid og lesker seg på god årgang Supremes.
Vi snakker Motown her. Pointer Sisters møter The Pipettes.
Godfølelse
Maria viser til og med at hun bærer på låtskrivertalenter selv med andresporet «Love Come Walkin In» som sikkert kunne havnet på en tidlig Diana Ross-skive hadde den vært skrevet på den tiden.
Eivind Rølles og Christian Ingebrigtsen følger herlig opp med finfin soulfunk i «Lazy», og den gode følelsen fortsetter altså fram til spor seks, «Leaving You For Good».
Her inntreffer den store nedturen og et redselsfullt stilbrudd.
Mister energi
Låta får en plutselig til å tenke at «det er jo dette som er den egentlige Grand Prix-sangen». Og det er intet kompliment.
Hør for deg en sånn dramatisk, latinoinspirert østeuropeisk syngedame, og du skjønner tegninga.
Så, når dette utyske er over, og man har lagt bak seg den verste skuffelsen, kommer den kjipe balladen ispedd følelsesladet vokalonani.
Den drivende gode energien fra første halvdel er fullstendig borte. Og den kommer ikke tilbake, dessverre.
Unødvendig
Låtene beveger seg i et skjæringspunkt mellom r&b og latino, der norske artister ennå har til gode å lykkes.
Et lite unntak i den miserable siste halvdel er spor ti, den groovy Josh Stone-aktige «Thin Line»,
Den klarer likevel ikke å berge det synkende skip.
Særlig ikke når plata avsluttes med en skikkelig unødvendig remix av «Hold On Be Strong».
Ned
Så for å oppsummere. Første halvdel: terningkast fem. Andre halvdel: terningkast to.
Anmeldelsen som sådan skulle være forklaring nok på hvorfor vi ender opp med å runde ned.