Ekko av gammel storhet

Echo & The Bunnymen
The Fountain
Ocean Rain Records/Import

På 80-tallet var det mange som spådde Echo & The Bunnymen en stor karriere. Mange vil sikkert også påstå at de allerede har hatt det, med klassikere som «Ocean Rain» på samvittigheten, men det var liksom Bono og U2 som tok stadionrocken til de stormfulle høyder etter monstersuksessen «The Joshua Tree».

Platesalg er derimot som kjent ikke alt, og at undertegnede alltid har foretrukket McCullochs episke og storslagne rock fremfor deres irske kolleger er det liten tvil om. Så det var med høye forventinger jeg satte denne skiva i spilleren.

«The Fountain» er bandets første skive siden 2005, og hvis man ser på suksessen band som The Killers, Coldplay og Doves har hatt siden den gang, skal i hvert fall timingen være god for denne typen musikk.

«Think I Need It Too» er i så måte et særdeles godt bidrag til «Absolute Stadionrock 2009», men likevel føles det ikke ut som en umiddelbar Echo & The Bunnymen-klassiker. McCullochs stemme er litt mer rusten i kantene enn hva tilfellet var i mannens glansdager, men holder likevel fortsatt i massevis. Etter tre låter skodd over samme lest, hvor den hakket mer energiske «Do You Know Who I Am?» er den beste, begynner man likevel å lure på om gutta rett og slett har skrevet samme låta om og om igjen.

«Life Of 1000 Crimes» skiller seg bittelitt ut, men i negativ forstand. Da er heldigvis tittelsporet «The Fountain» mye mye bedre. Her får man for første gang følelsen av vintage Bunnymen, og spesielt McCullochs vokal skinner sterkt her.

Mot slutten av plata er den mollstemte roadmovie-låta «Drivetime» det udiskutable høydepunktet, før vi lulles i søvn med det bittersøte balladesporet «The Idolness Of Gods».

Echo & The Bunnymen skal ha for at de ikke ikler seg Village People-outfits og drar på disco på sine eldre dager, men lyden av et band som blir gamle på en verdig måte pleier sjelden å være en skjellsettende opplevelse.

Det er da heller ikke «The Fountain».