Egentlig ikke så gal
Hopsin skremmer ei.
Hopsin
Knock Madness
Funk Volume
Los Angeles-rapperen Hopsin stiller alltid med hvite kontaktlinser, og på omslaget til sitt tredje album «Knock Madness» er han bundet og kneblet, i ferd med å bli begravet levende. Jepp, denne snart 30 år gamle artisten startet å rappe da han hørte Eminems drøye, makabre tekster, og i dag flørter han fortsatt med sjangeren horrorcore. Til tross for coveret er innholdet dog mer mjukt enn «madness». På «Gimme That Money» er det fjas og allsang á la Macklemore på refrenget, «Good Guys Get Left Behind» og «Tears To Snow» en kjærlighetsanger – med sang, «pene» «Whats My Purpose» er semifilosofisk, mens «Hop Is Back» høres ut som en leken kopi av gammel Dr. Dre/Eminem.
Hopsin produserer alt selv, og er god nok til å kanskje kunne ha kommet seg unna med å gjøre halve albumet, men 18 låter i musikalsk regi av Hop føles traust og utdatert. Når han dessuten fremstår som sinna samtidig som han aldri lyder farlig på ekte, så blir det litt, eh, corny og ikke sjokkerende. Denne eks-Ruthless Records-rapperen trenger ikke være gangsta, men man kan være «weirdo» og «sprø» som (hans uvenn) Tyler, the Creator, norgesaktuelle Earl Sweatshirt og Danny Brown uten å virke nørd som prøver å være hard. Ofte er Hopsin mer The Pharcyde enn Gravediggaz.