Effektiv motgift fra Morcheeba

Morcheeba
The Antidote
Echo/Playground

Morcheebas vevre vokalist Skye Edwards har sluttet siden sist, og inn har et ubeskrevet blad kommet i form av Daisy Martey, tidligere vokalist i Noonday Underground (hvem, sa du?).

Morcheeba, ja. De var jo liksom med på å definere det vi i perioder kalte for triphop og chill out, og brødrene Godfrey hadde en besynderlig forkjærlighet for å fusjonere blues med sløye grooves, litt scratching og skikkelig soothing kvinnevokal.

Men rett skal være rett: Både «Who Can You Trust?» og «Big Calm» var nokså fine skiver, og men likevel var det en lettelse, og ikke minst en overraskelse, da bandet for tre år siden slapp den nokså undervurderte «Charango», der de ikke bare hadde gitt sine verste unoter på båten, men også vartet opp med såvel Lambchops Kurt Wagner såvel som Burt Bacharachske årgangspop-takter.

Og den klassiske, stilfulle popen er det de viderefører ytterligere her. Brødrenes nye vokalfunn synger betraktelig kraftigere og med langt mer selvtillit og attityd enn Skye Edwards. Slett ikke like yndig og uskyldig som sin forgjenger, men det er bare kult, for dette gir dagens Morcheeba en ganske annen identitet.

Det samme kan sies om den nye følelsen i soundet. Med ett lyder Morcheeba organisk. Ingen trommemaskiner. Ingen scratching. Få, om noen, loops. Svært beskjeden bruk av samples. Og ingen enerverende blues-tilløp.

I stedet får vi en nesten en cineastisk søttitallsfølelse av musikken. Den er glad, energisk, temperamentsfull, med elementer av både prog, psykedelia, gospel og folk.

Tenk Morricone, Dusty Springfield, Jefferson Airplane, Fairport Convention, Aretha Franklin, Love, Scott Walker...

Konklusjonen er at selv om Morcheeba nå kanskje er så uhippe at de nesten er hippe igjen, fortjener de en sjanse til. Ta dem til deg.