Dynamittduo

Nas & Damian Marley
Distant Relatives
Universal

Til tross for at Nas har vært gjennom en nesten offentlig, stygg skillsmisse/krangel med Kelis, har han klart å holde fokus på musikken, denne gangen med Damian Marley. Et samarbeid som ikke høres like svært ut som da Jay-Z og R. Kelly annonserte «Best of Both Worlds», men som har blitt en mye mer vellykket affære enn hip-hop-møter-R&B-prosjektet.

Queens-veteranen og den yngste sønnen til Bob Marley låste seg inn i studio, med minimal hjelp fra utsiden, og flere av låtene høres det ut som om gutta har skrevet i samme rom. Ikke så overraskende fritt for luftig vissvass og lettbeint festmusikk uten mening; Temaer som lojalitet blant venner, blir fulgt av velformulerte tanker rundt alt fra religion til fattigdom, gjerne knyttet til Afrika og kontinentets plass i verdenshistorien.

Det høres tungt ut, men det har blitt sympatisk og sjarmerende; Nas og «Junior Gong» Marley peker ikke fingre, de beundrer ikke sin egen fortreffelighet og styrer unna klisjeer, mens låtene blir musikalsk sett pakket inn på en inkluderende måte.

(Den jordnære – nesten tabloide - hverdagen slipper også til; Nas «hilser» iallefall til Kelis, som angivelig nesten krever en årslønn av ham i månedlige barnebidrag. «How in the hell am I supposed to stay comfy / when I pay child support alimony monthly».)

De få gjestene, blant andre Stephen Marley, Lil Wayne og Joss Stone, føles overflødige når man i løpet av én time ikke rekker å bli lei av å høre den stødige rapperen i toppform og den reflekterte sangeren. Hvis Nas og Damian finner et par produsenter som kan hjelpe dem med noen litt frekkere bakgrunner, kan oppfølgeren fort bli perfekt.

(Radarparet kommer sammen til Hovefestivalen.)