Dybdahls drømmerier

Thomas Dybdahl

Science

Mercury/Universal

Noen av dere har kanskje registrert at enkelte musikkanmeldere har etterlyst tydeligere låter da de denne helgen kastet terning over Thomas Dybdahls fjerde album.

De filosoferte seg gjerne frem til at selv om vår mann nå gir ut plate i september og er ferdig med hele oktobertrilogien, er han fortsatt den samme gamle Dybdahl, og det lyder fint og varmt og høstlig likevel, men øy, hvor er låtene, liksom? Terningkast fire.

Vel, anmelderne kan muligens være inne på noe der, men likevel går de glipp av noe sentralt, i mine ører. Nemlig at den lune stemningen, de intrikate detaljene og de nennsomme variasjonene over de samme temaene er nettopp det som faktisk gjør denne plata skikkelig bra.

Litt på samme måte som det blir feil å rope etter enkeltlåter på for eksempel Talk Talks to siste plater eller på flere av David Sylvians utgivelser, er det ikke enkeltlåtene, men det varme universet som lytteren innkapsles i, som gjør at man nærmest føler seg omfavnet av vellyd.

Det er liksom ikke drivet etter et frekt refreng eller ønsket om å nynne med som er drivkraften her.

Ta bare hvordan de to åpningssporene er vevet inn i hverandre på en både leken, eksperimentell og utfordrende, men likevel lettlikt måte. Dette er musikk som antakelig ville fått både Astor Piazolla, Stuart Staples, Marvin Gaye og Robert Wyatt til å føle seg hjemme.

Her avløses nattlig jazzpop og dempet falsettsoul av lugnt countrytrav og rikt arrangerte downtempolåter, uten at det spriker overhodet. Dermed sitter vi igjen med nok et eksempel på et album der helheten er større enn summen av delene.