Duo, jeg og Motorpsycho
Så var Motorpsycho her igjen – ikke bare som duo, de er også tilbake i gigalomania-land med nok et dobbeltalbum.
Motorpsycho
Black Hole/Blank Canvas
Columbia/SonyBMG
Det er et tydelig mønster at når en avis får en utgivelse før alle andre, ender det gjerne lovlig mange prikker på terningen. Resten av anmelderflokken hiver seg på. Resultatet, vil noen kunne hevde, er at plateselskapet nærmest har klart å regissere anmelderkonsensus.
Jeg synes dette skjer ved dette albumet. Veien er ikke lang til at «Black Hole/Blank Canvas» blir stående i norsk rockhistorie som et stort og viktig album, noe det slett ikke er.
Hvordan låter det så? Mørkt, overveldende og til dels utflytende som tidligere dobbeldekkere som «Demon Box» og «Timothys Monster»? Eller forsøker de seg på mer lette, konsise og mer umiddelbare toner som «Let Them Eat Cake» og «Phanerothyme»?
Dette har nok snarere blitt en dobbel dose gull og gråstein om hverandre, selv om det tross alt er noe spenstigere enn deres forrige ordinære album, «Its A Love Cult».
Bent Sæther, som for anledningen også har plukket opp trommestikkene til utbryter Gebhardt, skriker og piper seg gjennom akkompagnementer bestående av så mangt; tunge, riffbaserte stonertakter, vestkystrock, emo, psykedelia, pop, you name it – Motorpsycho er der.
Det går fra det skeive til det vakkert storslåtte til det spinkle til det buldrende og støyende. Fra Elvira Nikolaisen til Captain Beefhart og tilbake igjen, om du vil. Og det er ikke nødvendigvis noe negativt i et slikt sprik, hvis innholdet bare griper tak i deg. Det opplever jeg ikke at det gjør særlig ofte her, og i hvert fall ikke ofte nok til å rettferdiggjøre denne doble mastodonten.
Og da kan det i grunnen være det samme.