Du verden!

Jon Balke/Amina Alaoui
Siwan
ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Jon Balke, fra den fantastiske 55-årgangen, har siden han etablerte seg i jazzens elitedivisjon på midten av 70-tallet, vist en evne og vilje til å gå egne veier som er helt spesiell. Jeg sitter med en følelse av at Balke egentlig ikke har hatt noe valg: For han har det vært bortimot en livsnødvendighet å fortsette sin søken etter noe nytt og unikt.

I tillegg til å være en framifrå jazzpianist, så har Balke ustanselig vært på leit innenfor de fleste sjangre, uttrykk og kulturer. Uten stans har hans skapt unik musikk i alle slags grenseland.

I forbindelse med kulturstedet Cosmopolites 15 års jubileum i Oslo, blei Balke bedt om å skrive et verk. Ingen kunne egne seg bedre enn Balke til å hylle dette grenseløse stedet.

Ideen om å få tre tilsynelatende forskjellige musikalske verdener til å møtes vokste raskt fram. Balke kjente godt til den marokkanske vokalisten Amina Alaoui og hun blei invitert til å finne fram tekster med røtter i det nord-afrikanske og i det andalusiske landskapet – områder som har betydd mye for både europeisk musikk og politikk i flere århundreder.

Balke kjente også godt til den «tidlige» musikken som Barokksolistene under ledelse av Bjarte Eike har spesialisert seg på, blant annet gjennom samarbeidet de har hatt i Balkes Magnetic North Orchestra. Musikken han satte seg fore å skrive skulle innbefatte et møte mellom disse to verdenene. Dessuten inviterte han med seg frie sjeler som den amerikanske trompeteren og elektronikeren Jon Hassel, den algirske fiolionisten Kheir Eddine M’Kachiche, perkusjonistene Helge Norbakken fra Hokksund og Pedram Khavar Zamini fra Iran.

Balke har på et unikt vis greid å sette sammen disse tre kildene til musikk ingen andre noen gang har vært i nærheten av. Alaouis stemme er av en annen verden og Hassell virker som han er født og oppvokst i disse skjæringspunktene. Dette er så varm, original og grenseløs musikk som vel tenkelig. Dette er Jon Balkes mesterverk!

PS Etter å ha fulgt musikken på det tyske storselskapet ECM ganske tett siden begynnelsen av 70-tallet, kan jeg aldri huske at sjefen sjøl, Manfred Eicher, har skrevet et eget presseskriv om en eneste utgivelse tidligere. Det har han altså gjort denne gangen og det sier en hel del om på hvilket nivå han mener «Siwan» befinner seg. Jeg finner ingen grunn til å være uenig med Eicher.