Drittplate
Dette er partyplata for deg som liker kroppens gleder i rikt monn.
Bjørn Hellfuck
Innforjævlig
USM / Universal
«Innforjævlig» er i grunn en meningsløs plate å sette terningkast på. Enter digger du det maskekledte poprockvisebandet som tråkker rundt i tabusalaten med dritt under støvlene, dritt under neglene og dritt under forhuden - her går det hovedsakelig i analsex - eller så gjør du det ikke.
Hellfuck er blitt o' store undergrunnsfenomen takket være låter som «Bjørn Bifil», «Bleikfeit Hyse» og «Sweet N' Sour Christina» og i tillegg spilles han jevnt og trutt på radio med den dermed vesentlig mer kjente «Krabbeklo». En advarsel er på sin plass. Krabbeklør kommer helt i bakleksa på debutskiva «Innforjævlig». Her dreier det seg, som nevnt, om én ting, bakdørssex. Og bakdørssex kan bli litt i meste laget 15 låter på rad.
Nå overdriver jeg litt. Her og der fyller Hellfuck andre hull, og det er vanskelig å ikke le når bergenseren synger om hva som kan skje når du blir tatt i tollen (ikke tilsiktet ordspill), ikke har fått runket hele uken og er 30 prosent homofil. Eller hva som kan skje når en jente er såpass dritings at hun tørker seg feil vei på do.
Men føler du deg brydd over ordet «runke» i avsnittet overfor, er «Innforjævlig» definitivt ikke plata for deg. Antydningens kunst er et fremmed begrep for Hellfuck og gjengen hans. Det er liksom ikke det som er greia.
Musikalsk sett er vel muligens «Krabbeklo» høydepunktet. Resten av låtene følger i samme gata, men åpningssporet har mest hitpotensial. Hellfuck mikser hard rock med søte, små melodier, hopper fra slipknotsk hyling til eidsvågsk crooning og gjør det med like stor selvfølge som han synger om «blod i barten». Befriende?