Dritkul drittmusikk

Hvis man klarer å like denne karen, får man en snasen liten skive.

Publisert

Plies

”Definition Of Real”

(Atlantic/Warner)

Det er helt fair at Plies’ andre album drukner totalt i kjølvannet til Lil Waynes ”Tha Carter III” (som hyggelig nok også er høyt oppe på den norske salgslisten). Den sure Florida-gutten er lynrask til å skryte av hvor genuin han er, og hvis trøbbel med politiet, snuskete venner og ikke minst uoppfinnsomme, ignorante tekster er hans definisjon av ekthet, scorer kompis høyt.

Låtene har dumme navn som ” Dat Bitch”, ” Feel Like Fuckin” og ”Shit Bag”, med matchende innhold. Det beste ved albumet står hans mange, store syngende gjester for: Ne-Yo, Jamie Foxx, Trey Songz, Keyshia Cole, J. Holiday og The-Dream. Nesten kremen av fersk R&B.

Ekstremt ekte
Ingen rappere for slippe til utenom Plies, noe som kanskje er det lureste ved ”Definition Of Real”; Det er store sjanser for at en dårlig rapgjest ville kunne danke ut hovedpersonen. Plies’ flow er veldig enkel. Heldigvis for 31-åringen har ferdigheter aldri vært et must i underholdningsbransjen, og hans mange minuser på mikrofonen og i hue erstattes med en drøy stil. Plies spiller antakelig ikke skuespill, og etter en del tålmodig lytting, klarer han jaggu å sjarmere med en slags breial, uopplyst eleganse.

Tafsete hender
Han spør gatene hvem som er den heiteste, oppfordrer jenter til å få orgasme samtidig som han unnskylder på vegne av sine hender som stadig blir for tafsete, i tillegg til å true alle som kanskje ikke er på hans side. Dessuten skviser han inn litt påtrengte, innestenge følelser om sin sønn og savnet etter en død venn, kombinert med gateorienterte vanskeligheter ved kjærlighetserkjennelse. (”If I weren’t married to the streets, it would’ve been you.”) Alt dette over synth-heavy, lynharry, pompøse, (men som oftest) fengende beats, for det meste fra produsenter ”ingen” har hørt om. (Hypotetisk årsak: ”Yo, jeg er Plies og jeg trenger faen meg ikke Kanye West og Timbaland. Plies er Plies.”)

Noen ganger ser du en film du naturligvis vet ikke fyller kravene til ”bra”, men som likevel er moro. Plies’ nye album befinner seg et sted mellom de største klassikerne til Arnold Schwarzenegger, Adam Sandler og Jean Claude Van Damme.