Don Juan uten draget
Stilriktig og arrogant poserer Don Juan Dracula som Beatles på debutalbumet sitt. Men klarer de å levere varene?
Don Juan Dracula
Young Debutants II
Tuba/Switch Off Records
Som åpningssporet, «Take me home», på Don Juans debutplate vitner om, kan den hvitkledde kvartetten på sitt beste produsere fengende lettvektere i Depeche Mode-klassen. På sitt beste altså.
Don Juan Dracula har helt klart noe for seg, men på den kreative siden har bandet litt igjen. De er gode, men ikke fantastiske, fengende av og til, men aldri virkelig imponerende.
Linjene til New Yorks rockescene, samt den nå-litt-gamle discotrenden er påfallende, uten at bandet klarer å finne på noe nytt selv. Men bevares, de har laget plata si med stil. Ikke tvil om det.
Av og til høres de ut som The Cure og Depeche Mode, av og til som Marilyn Manson (som i refrenget på «Sick little world»), men stort sett høres de ut som en blanding av svenske Melody Club, bare mindre underholdende, og norske Surferosa, bare med mindre baller.
En kanskje trist kuriositet er spor seks på albumet. «Frxta» står oppført som «ikke produsert i det hele tatt», men en får håpe for Don Juans skyld at den talentløse klimpringen, blottet for taktfølelse, ikke er en oppvisning i bandets improvisatoriske evner...
Alt i alt kan Don Juan være bandet du leter etter, men jeg anbefaler at du hører gjennom albumet før du kjøper.