Døllaware
Norske Delaware låter omtrent som Saybia, bare enda litt verre.
Delaware
Lost in the Beauty of Innocence
Strange Ways/MTG
Andre album ut fra Delaware fra Drammen. Ikke bare er Delaware fra Drammen, de låter litt som Drammen også. Det vil si anonymt, middels stort og passe kjedelig.
Kvartetten fyrer kraftig på, og lar ikke anledningen gå fra seg til å kjøre på med grandiose arrangementer og melodramatisk melankoli.
Stemningsmessig putrer de trygt i den velkokte kasserollen som blant mange Keane, Saybia og Mew kokes i, der sistnevne i hvert fall gjør det med et lite snev av originialitet.
Originalitet er derimot noe det siste man skal beskylde Delaware for. Selv enkelte tilløp til fine låter blir blåst til himmels av pompøse og «storslagne», men likevel pregløse refrenger som selv Kurt Nilsen ville gremme seg over.
Egentlig representerer Delaware sløsing med ressurser, ikke minst siden vokalist og låtskriver Richard Holmsen har en knallstemme som faktisk minner om røsten til Tom McRae. Men der McRae på sitt sterkeste briljerer ved å holde tilbake og gjøre mer ut av mindre, går det plagsomt ofte i bånn gass fra Delaware.
Til sist på albumet kommer det faktisk to gode låter, «Unfold» og «You», som nesten redder skiva opp på en treer. Men bare nesten.