Døden har aldri vært vakrere

(SIDE2): I vår nye serie «Ukas klassiker» vil vi hver uke gi deg en grundig presentasjon av utvalgte historisk viktige skiver.

Kun det beste av det beste får innpass, og vi garanterer deg en stor lytteropplevelse dersom du følger våre tips i denne spalten.

REM
Automatic For The People
Warner Music
1992

Etter mange år som kredibelt undergrunnsband gjorde megahiten «Losing My Religion» fra 1991 R.E.M. til plutselige superstjerner.

Flertallet ville kanskje grepet sjansen med begge hender, tenkt at «endelig er vi her» og så forsvunnet i en støvsky av champagne, kokain og utbrenthet. R.E.M. er heldigvis ikke et av disse tilfellene.

De fire gutta fra Athens, Georgia gikk i stedet inn i studio for å lage en samling smertefullt vakre låter om død og sorg. Kjedelig rockestjerneoppførsel, kanskje. Men hvem kan klage når resultatet ble «Automatic For The People»?

Tidløs magi
Få album føles mer tidløse enn R.E.M. og deres mesterverk «Automatic For The People». Med sine smakfulle strykere, akustiske gitarer og folkpregede låter, kunne det vært gitt ut når som helst fra 60-tallet til i dag.

Men likevel kunne aldri «Automatic For The People» blitt laget av de samme fire mennesker på et annet tidspunkt enn akkurat da det skjedde. La oss la den tyske forfatteren Thomas Mann forklare hvorfor:

«Tidløshet impliserer alltid en viss form for potensiell ungdommelighet», mente han.

Og dette passer bra i vår sammenheng. For «Automatic» var nemlig albumet hvor R.E.M. tok farvel med (og følgelig presset de siste dråpene ut av) ungdomstiden for godt. De hadde alle passert 30 og spesielt vokalist og tekstforfatter Michael Stipe preges av dette. Han synger mye om en uskyldig, romantisk fortid, men mest av alt synges det om død og tap.

Spark til Bush
Åpningslåta «Drive» er et av få unntak i så måte, selv om den mollstemte tonen settes allerede her. Et dårlig skjult spark til George Bush sr. («smack, crack, bushwacked») plasserer straks R.E.M. til venstre på det politiske kartet.

Så følger «Try Not To Breathe», hvor Stipe går inn i karakter som en døende mann. Kombinert med den aldeles styggvakre melodien er denne gripende sangen helt klart blant de mange høydepunktene.

Via den utypisk muntre (men likevel fornøyelige) poplåta «The Sidewinder Sleeps Tonite», fortsettes den røde tråden med antiselvmords-hymnen «Everybody Hurts». Ja, det er en av deres mest kjente låter. Og ja, den har blitt spilt utallige ganger i ymse sammenhenger. Men hvis ikke dette øyeblikket av hjertestoppende skjønnhet får deg til å føle noe, kan du like gjerne slutte å høre på popmusikk.

Pusterom i midten
Til og med instrumentallåta på dette albumet er minneverdig. Vindskeive «New Orleans Instrumental no. 1» gir et nødvendig pusterom etter den emosjonelle utblåsningen med «Everybody Hurts». Stipe og kompani sender oss dog raskt tilbake til den harde realitet med gravferdssalmen «Sweetness Follows».

«Monty Got A Raw Deal» er en aldri så liten glemt klassiker. Denne bittersøte hyllesten til den falne Hollywoodstjernen Montgomery Clift ble ikke gitt ut som singel og spilles sjelden live. Synd, for det er en perle av en låt.

«Fuck me kitten»
Den politiske rockeren «Ignoreland» er kanskje det eneste sporet på «Automatic» som kan klassifiseres under middels eller svak. Selv om drivet er tøft og versene fengende, føles dette litt som om denne ble inkludert kun for å lette på tristessen.

Neste låt er derimot en højdare. «Star Me Kitten» er en av R. E. Ms aller mest utypiske låter, en slags drømmeaktig anti-sang som er mer stemning enn struktur. Teksten er nesten umulig å få tak på, men linjene «I’m in your possesion, so fuck me kitten» er uansett blant Stipes mest minneverdige kjærlighetserklæringer.

Fantastisk avslutning
Avslutningstrioen er sannsynligvis det aller beste R.E.M. noensinne har gjort. Den perfekte pophyllesten til komikeren Andy Kaufman i «Man On The Moon» gir oss en etterlengtet dose lekenhet, før absurd vakre «Nightswimming» og minst like sterke «Find The River» runder av ballet. Dette er lyden av et band på høyden, folkens.

«Losing My Religion» gjorde kanskje R.E.M. til superstjerner. Men det var «Automatic For The People» som beviste at de var kommet for å bli.

«Den tenkende manns U2», var det en gang noen som kalte de fire gutta fra Athens. Ingen ueffen beskrivelse, det.