Dobbel Corea
Chick Corea har vært og er en av de viktigste stemmene i moderne jazz. Her kommer nye bevis på at hans kreative åre langt fra er tørr.
John McLaughlin & Chick Corea
Five Peace Band Live
Concord Records/Universal
Return to Forever
Returns
Eagle Records/Playground
Armando Anthony, bedre kjent som Chick, Corea har rukket å bli 67 år. Helt siden begynnelsen av 60-tallet har det vært åpenbart at jazzverdenen hadde fått ei ny stjerne – en pianist, tangentmann, bandleder og komponist med helt unike kvaliteter. I 1968 blei han medlem av Miles Davis band og siden den gang har Corea vært regna som en av de aller største.
Ustoppelig i de vel 40 åra som har gått har Corea gitt oss den ene store opplevelsen etter den andre både i et akustisk og i et elektrisk landskap og han har også gitt oss en rekke komposisjoner som aldri vil bli glemt, blant andre «Spain» og «La Fiesta».
2008 blei et spesielt hektisk og spennende år for Corea. Sammen med sin gode venn fra slutten av 60-tallet sammen med Miles, den like geniale engelske gitaristen John McLaughlin, fant Corea ut at de endelig skulle gjøre noe skikkelig sammen. Resultatet blei en lang høstturné med en kvintett de kalte Five Peace Band bestående av et stjernelag med Vinnie Colaiuta på trommer, Kenny Garrett på saksofon og Christian McBride på basser.
Deler av turneen får vi være med på her gjennom en dobbelt cd spekka med høydepunkter basert i hovedsak på låter skrevet av sjefene samt noe utenfra, for eksempel Joe Zawinuls «In a Silent Way» og Miles «Its About that Time» med Herbie Hancock som gjest på piano. En nydelig duoversjon av «Someday My Prince Will Come» med Corea og McLaughlin som farvel, skader heller ikke på noen måte.
Dette er et elektrisk/akustisk møte i ultraklassen med noen av jazzens aller største stjerner og Corea og McLaughlin forteller oss at de fortsatt er på høyden.
Return to Forever var et av jazzrockens pionerband på begynnelsen av 70-tallet. Sammen med McLaughlins Mahavishnu Orchestra og Wayne Shorter og Joe Zawinuls Weather Report skapte skapte Return to Forever, som var Coreas hjertebarn, ei helt ny retning innen improvisert musikk. Rockens trøkk, energi og elektrisitet spilte ei like stor rolle som jazzens åpenhet.
Til tross for at RTF spilte ei viktig rolle, så levde bandet et relativt kort liv. Fra 1972 til 1977 var storhetstida til bandet og etterpå fant de så vidt sammen igjen i 1983. Seinere har ikke Corea ønska å gjøre noe mer med RTF før i fjor. Det originale bandet med Stanley Clarke på basser, Al DiMeola på gitarer og Lenny White på trommer hadde vært ivrige etter ei gjenforening lenge, så da Corea sa OK var det klart for lang turné både på hjemmebane og i Europa.
Bandet spiller i all hovedsak låter fra 70-tallet, men de har samtidig greid å løfte de inn i 2000-tidsånden. Vi har med fire virtuoser å gjøre som alle får hver sine soloavdelinger og som både hver for seg, men ikke minst som Return to Forever igjen, imponerer.
På sett og vis får vi det vi som har levd noen år har venta på siden RTF takka for seg i 1977. For nye generasjoner er dette noe helt nytt. Uansett er det glitrende musikk i grenselandet mellom rock og jazz som bare Return to Forever kunne ha vært i stand til å skape.
Om vel en måned inntar Chick Corea Kongsberg i en helt annen setting – kun iført et flygel. Det blir helt sikkert strålende det også.